Etter terrorforsøket mot en moske i Norge, har opportunistiske sosialister og konservative muslimer alliert seg i kampen mot ytringsfrihet.
Ikke bare har regjeringen ansvar for at «hatet mot muslimer» angivelig har økt den siste tiden, men det kreves også en handlingsplan mot såkalt «islamofobi».
Vil kneble debatten
«Islamofobi» er et begrep som utelukkende brukes som en hersketeknikk. Begrepet er et forsøk på å sykeliggjøre eller tillegge religionskritikere en mental lidelse. I det øyeblikk du kaller din meddebattant psykisk syk på grunn av hans meninger, er debatten over. Og det er selvsagt målet til de opportunistiske sosialistene og de konservative muslimene. De ønsker ikke en debatt om hvorfor en stor andel nordmenn er skeptiske til islam og dens påvirkning på landet.
Riktignok finnes det muslimhat, slik det finnes jødehat, hat mot kristne og hat mot vestlige demokratier.
Det er derimot ingenting som tyder på at muslimer er en spesielt utsatt gruppe, hverken for terror eller hatefulle holdninger. De to siste årene har vi hatt tre terrorlignende forsøk i Norge.
Terrorangrepet mot Bærum-moskéen forrige lørdag samt knivangrepet i en Kiwi-butikk i Oslo i januar 2019, der den ene gjerningsmannen uttalte at han hadde som mål å drepe så mange kristne europeere som mulig. Det tredje tilfellet var forsøket på å sprenge en bombe på Grønland i Oslo i april 2017, utført av en russisk statsborger, der bomben ikke ble detonert. For to av disse tre terrorangrepene frafalt politiet siktelsen for terror.
Muslimer møter toleranse
Det er få andre grupper som møter like mye forståelse når de fronter holdninger som samfunnet ellers har kvittet seg med, som muslimer gjør.
I dagens samfunn vil en kristen gutt som står frem som homofil i sitt miljø, bli hyllet som en helt av samfunnet. Dersom den samme gutten antyder at muslimer bør revurdere sitt syn på homofile, bedriver han plutselig hets, hatprat eller islamofobi.
Dersom gutten møter motstand i det kristne miljøet, blir disse møtt med øredøvende fordømmelse av medier og politikere. Når muslimske ledere og trossamfunn ikke engang klarer å ta avstand fra dødsstraff for homofile, blir de møtt med øredøvende taushet.
Noe er alvorlig galt, men problemet ligger ikke hos islamkritikerne.
Bortforklaringer
En feil mange islamkritikere begår, er at de tillegger samtlige muslimer å ha samme skjulte agenda om å ta over makten å innføre Sharia. Jeg tror de fleste muslimer i Norge aldri seriøst har tenkt den tanken. Noen forsøker også å fremstille det som at det er en slags krig mellom vanlige muslimer og vanlige nordmenn.
Selv om jeg mener det er feil, så er det en svært dårlig idé å kneble de som mener dette. Det er kun gjennom opplyst debatt der alle kan delta, at vi får en opplyst befolkning. Uansett er hovedproblemet i dag alle de som bortforklarer de åpenbare utfordringene med islam, ikke de få som tør å kritisere islam. Det er nå vi må hegne om ytringsfrihet og religionskritikk.
Tidligere undersøkelser på holdningene til muslimer i Europa, gjennomført av WZB Berlin Social Since Center, indikerer at majoriteten av muslimer i Europa har antidemokratiske holdninger og foretrekker heller å leve under Sharia enn den nasjonale lovgivningen i landet de bor i.
Dette ser altså ikke ut til å være en konspirasjonsteori, men et svært alvorlig problem. Slike holdninger, kombinert med sterke krefter i det politiske miljøet som forsøker å stemple legitim islamkritikk som hat, er en alvorlig trussel mot våre verdier.
Demografiske endringer, og spesielt islam, har vært og er tabu i norske medier. Dette er den største samfunnsendringen i Norge og «ingen» tradisjonelle medier mener det er viktig å skrive om, debattere, analysere eller kritisere.
Stå opp for ytringsfriheten
Hvor sterkt vil retten til å utøve religionskritikk og blasfemi i Norge være i 2050 dersom vi ikke slår ring rundt disse rettighetene i dag? Allerede i 2005, under karikatur-striden, gjorde daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre knefall for muslimenes krav om å innskrenke ytringsfriheten. Dette var et alvorlig tilbakeskritt for våre frihetsverdier.
Siden den gang har det blitt enda vanskeligere å hegne om våre vestlige demokratiske rettigheter og verdier, ettersom andelen av befolkningen som innehar et islamsk religiøst og dogmatisk verdenssyn, stadig vokser.
Samtidig blir politikerne, medier og øvrig befolkning, stadig mer redd for å kritisere Islam. Tiden for å kjempe for alle friheters mor, ytringsfriheten, er nå.
I en tidligere versjon av denne kronikken sto det at terrorsiktelsene ble frafalt fordi gjerningspersonene ikke ble regnet som tilregnelige. Det er kun korrekt i det ene tilfellet. Setningen er derfor tatt ut.
