Replikk

Intelligenskampen

Norske forskere vil ha dine data i AI-kappløpet. Hvor mye skal de få?

TECH-ROBOT/ART

Europa er i ferd med å etablere nye regler for behandling av personinformasjon for utvikling av kunstig intelligens. De rettslige og etiske rammene vil bli helt avgjørende, også for hvem som kommer til å «lykkes» i fremtiden, skriver kronikkforfatterene. Bildet viser maling på et robothodet, som skal ligne mest mulig på et menneske.

Foto: MATTHEW STOCK / Reuters

Onsdag 6. februar publiserte Ytring innlegget «Kina vinner det digitale kappløpet» skrevet av Morten Goodwin ved Universitetet i Agder.

Kina vinner muligens ett av de digitale kappløpene, men det betyr på ingen måte at de vinner alle, eller at kinesiske borgere vinner noen.

Forhåpentligvis er denne trusselen bare et uheldig retorisk grep.

Nye regler

Europa er i dag i ferd med å etablere nye regler for behandling av personinformasjon og bruk av slik informasjon for utvikling av kunstig intelligens. De rettslige og etiske rammene vi bestemmer oss for å innføre vil bli helt avgjørende, også for hvem som kommer til å «lykkes» i fremtiden.

Hvis den som har mest data ikke overholder regelverket har datamengden lite å si; en slik aktør vil ikke kunne videreføre sin virksomhet hos oss. Samfunnet vil måtte sanksjonere den uønskede oppførselen, for eksempel i form av bøter eller utestengelse fra markedet.

Slik debatt ser vi i dag i forbindelse med Huawei som mistenkes for regelbrudd.

Hva med i morgen?

Goodwin synes å mene at han som forsker er sterkt konkurranseutsatt, samtidig som han antar at forskere og selskaper fra Kina deltar i samme konkurranse som han selv gjør. Begge deler er nok delvis riktig i dag, men ikke nødvendigvis i morgen.

Hvorvidt vi ønsker å delta i en internasjonal konkurranse om å «bli best» avhenger av hvilke regler som gjelder.

Hvorvidt vi ønsker å delta i en internasjonal konkurranse om å «bli best» i maskinlæring må nødvendigvis avhenge av hvilke regler som gjelder. Her er det viktig med debatt og meningsutveksling. Men det er ikke noe relevant argument for regelendring at kineserne «vinner konkurransen» når de ikke følger våre regler.

Dersom Goodwin ikke finner noen datasett som egner seg for egen forskning, kan han kompilere sine egne. Norge har institusjoner som er etablert nettopp for å støtte opp under slikt arbeid. Foruten våre offentlig finansierte universiteter, har vi Norsk Senter for Forskningsdata (NSD), som beskriver seg selv slik:

«NSD er nasjonalt arkiv for forskningsdata og et av verdens største i sitt slag. [ ...] Målet er å gi forskere tilgang til data uten store juridiske, økonomiske og praktiske hindringer. NSD har egen seksjon for personvern som behandler prosjektsøknader fra rundt 150 institusjoner og gir råd om personvern til forskere og studenter. [ ...]»

Bruk det vi har

Norge bør samle data i en stor database slik Kina gjør, ifølge Goodwin. Men gjør vi det ikke allerede? Goodwin er lite konkret vedrørende svakhetene ved dagens system, utover sitt ønske om en mer fleksibel tilnærming til personvern for å komme mer på linje med Kina. Vi er ikke overbevist om at dette er ønskelig, selv om det mot formodning skulle gjøre oss mer «konkurransedyktige».

Kina vinner muligens ett av de digitale kappløpene, men det betyr på ingen måte at de vinner alle.

Goodwin avslutter innlegget sitt på en oppsiktsvekkende måte: «Neste gang min kinesiske kollega tilbyr data, tviler jeg på at jeg klarer å motstå fristelsen». Forhåpentligvis er denne trusselen bare et uheldig retorisk grep.

Hvis målet er å forbedre dagens system, med mindre byråkrati og mer ressurser til datainnsamling, vil slike utspill virke mot sin hensikt. Det er vårt klare inntrykk at norske forskere respekterer norske normer for personvern – ikke bare fordi vi må, men fordi de er gode.