Innerst i skapet

Jeg sitter og skroller gjennom dagens bilder på Instagram og legger merke til at en ny melding blinker i innboksen min. Navnet er ikke typisk norsk. Mer arabisk.

«Hei 😊 Lillebroren min er homofil, og vi er muslimer. Han har gått gjennom mye. Han har blitt banket opp av random muslimer på gata siden han var 14 år. Han er 28 og han har angst i dag. Han tror ikke at han kan få en familie eller et lykkelig liv fordi han er homofil. Jeg har brukt deg som et eksempel på at han kan få det. Så takker deg ❤️».

Jeg får helt vondt. Blir dratt tilbake i tid, til den gang jeg var ung, ulykkelig og innelåst i skapet.

Hva skal jeg skrive for å trøste?

Jeg får hjerteskjærende meldinger fra unge, homofile muslimer etter at jeg valgte å stå frem offentlig i 2016. Desperate, deprimerte og destruktive gutter og unge menn som bærer på en vond hemmelighet.

En hemmelighet de ikke kan fortelle noen.

De skriver i håp om å få litt trøst eller noen gode råd. Ofte er de veldig ensomme. Og de er mange.

Det er stort sett guttene som skriver til meg, men det betyr ikke at dette i like stor grad gjelder jenter.

Som en gutt skrev:

«Jeg er sliten, orker ikke mer. Sliten av å være skuespiller. Det er ingen som vet om min legning. Det er ganske slitsomt, og jeg mister livsgleden hver dag som går.»

Du tror nesten ikke at det er sant.

Norge har gjort kvantesprang innen homorettigheter. Skeive av alle sorter og slag kan gå stolt og ubekymret nedover paradegaten Karl Johan under Pride. Statsminister Erna Solberg går foran i toget. Norges helse- og omsorgsminister er åpen homofil.

Men fortsatt lider mange i stillhet.

Du ser dem på bussen. På treningssenteret. Han sjenerte gutten bakerst i klassen. Den høflige naboen. Broren din. Sønnen din.

Jeg forsøker å hjelpe denne gutten. Hva ville jeg selv likt å høre da jeg var 18 og usikker på meg selv? Hva kunne ha gitt meg et ørlite håp?

Jo, en som kunne lytte. En som kunne forstå.

En som så ut som meg og som delte den samme hemmeligheten som meg. En som ikke skammet seg over hemmeligheten sin.

En rollemodell.

Men de fantes ikke på 1990-tallet. Jeg var helt alene.

Utenfor skapet spilte jeg alltid glad og fornøyd. Ingen i hele verden skulle vite om min store, stygge hemmelighet. Hver dag drømte jeg at skapet hadde en hemmelig bakdør. Akkurat som i Narnia. Veien til friheten. Et drømmeunivers hvor jeg kunne rømme og aldri komme tilbake.

Jeg skriver at han ikke må gi opp håpet. Tross alt bor vi i et land hvor homofile har det veldig trygt og godt. Vi har rettigheter på lik linje med alle andre. Har han ingen venner eller søsken han kan dele hemmeligheten sin med?

Han svarer tilbake etter en stund: «Nei, ingen vet. Verken venner eller søsken. Men det hjelper å snakke med deg.»

Felles for mange som skriver er at de er unge, bor sammen med foreldrene og har utenlandsk bakgrunn. De har røtter i Pakistan, Somalia, Iran, Irak, India og Sri Lanka. De har ofte vokst opp i religiøse hjem. Men ikke alltid. Far kan gjerne være iraner, ateist og homofob.

De møter andre gutter gjennom datingapper som Gaysir og Grinder. Enkelte har hemmelige kjærester.

De fleste bare drømmer.

Ingen vil skuffe foreldrene sine eller aller helst Gud. For Gud sier at homofile er syndere og venter en stor og grusom straff i helvete.

Enkelte er traumatiserte. Noen vil ta livet sitt. Men de fleste velger den enkleste utveien. De gifter seg med ei jente. Lever et dobbeltliv. Later som. Ødelegger sakte, men sikkert både seg selv og kvinnen de gifter seg med.

Det viktigste er fasaden. At hemmeligheten aldri avsløres. De lyver for seg selv og de lyver for alle andre.

«Jeg er veldig glad i kjæresten min. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det hjemme. Mamma og pappa vil aldri forstå. De kommer til å dø av sorg.»

Han er i slutten av 20-årene og er sammen med en norsk kamerat av meg. De har vært kjærester i et halvt år. Han har pakistanske foreldre. De er forelsket. Plutselig gjør han helomvending. Forholdet tar slutt. Jeg forsøker å ta kontakt, men han vil ikke snakke.

Ett år senere gifter han seg med ei jente med samme etniske bakgrunn. Jeg ser de overdådige bryllupsbildene på Facebook. Han bukket under for presset.

Og han er langt fra alene.

Dette skjer i dag. I 2020. I Norge. Landet hvor homofile nyter en frihet som homofile i andre land bare kan drømme om.

Ofte får jeg spørsmålet: Hvordan klarte du å stå frem i media? I Dagsrevyen og VG. Var du ikke redd? Hva sa foreldrene dine? Er du fortsatt muslim?

Jeg har vært gjennom en lang reise.

Skapdøra ble ikke slått opp med et brak. Den ble åpnet litt etter litt. En langsom strategi. Det aller viktigste er at du aksepterer deg selv for den du er.

Hvordan kan du forvente at andre skal akseptere deg hvis du innerst inne hater deg selv?

Støtten fra venner, og etter hvert familien, har også vært svært viktig. Gi mamma og pappa litt tid. Allier deg med søsken. De er ofte mer liberale og tilhører enn annen generasjon enn foreldrene.

Jeg har en bønn til alle mødre og fedre der ute:

Jeg kan forstå at homofili er vanskelig og litt skummelt. Men hva er viktigst i livet? Å se barnet ditt lykkelig, eller at de velger en partner du og omgivelsene mener er passende?

Er det ikke mer skamfullt å kaste sønnen din ut av hjemmet enn å presse han inn i et heterofilt ekteskap? Tross alt er han sønnen din.

Mange frykter Allahs vrede eller at de aldri kan gå i kirken igjen. Jeg ser verden gjennom andre briller. Min Gud er glad i alle barna sine. Også de homofile.

Mange konservative muslimer og kristne vil mene at en slik tanke strider med deres tro. Men hvem skal definere hvem du er? Bibelbeltet, moskeene på Grønland og moralpolitiet?

Du bestemmer hvem du er, uansett hvor mye de skriker. Hvis du er homofil og samtidig ønsker å være muslim, sikh, jøde, gå i hindutempel eller delta i gudstjenesten i kirken, kan ingen stoppe deg. Det er ditt valg og ditt liv.

Denne måneden feirer vi kjærligheten, mangfoldet og aksept.

I fjor fikk jeg æren av å gå helt fremst i Pride-paraden sammen med en del fantastiske pionerer i homobevegelsen. Sammen holdt vi et enormt regnbueflagg mens vi banet oss gjennom et feststemt og folkerikt Oslo sentrum.

Jeg gråt inni meg hele veien.

Stolt og trist på en gang. Stolt fordi jeg har kommet så langt i å akseptere meg selv, og trist fordi det fortsatt finnes hundrevis av gutter og jenter som ikke våger å være den de er.

Jeg la ut en selfie på Instagram fra paraden.

Etter at jeg var fremme ved Spikersuppa tikket det inn en melding:

«Salam bror. Så bildet ditt på Insta. Gratulerer. Nå må du høre. I dag klarte jeg ikke å lyve mer. Jeg sa det til mamma. Hun gråt lenge. Jeg også. Det var så trist, men også vakkert. Hun sier at alt ordner seg, og så gråt hun igjen. Jeg følte at hun innerst inne aksepterer meg. Jeg er jo sønnen hennes. Forteller mer senere. Takk for at du alltid svarer på meldingene.»

I dag studerer han i England. Han har kjæreste og god kontakt med både moren sin og søsknene sine. Han er fortsatt muslim, sier han. I den siste meldingen jeg fikk fra ham stod det:

«Mamma gråter ikke lenger nå. Hun ler og smiler hver gang vi er på skype. Kjennes veldig godt.»