Internasjonalt høster Norge anerkjennelse som det første land som nedsatte et uavhengig utvalg for å gjennomgå den sivile og militære innsatsen i Afghanistan. Regjeringen bestilte en rapport som skulle sørge for dokumentasjon og læring. Regjeringen fortjener honnør for å ha gitt Godal-utvalget et bredt og uavgrenset mandat og for å ha nedsatt et utvalg bestående av noen av de fremste kritikerne av Norges og det internasjonale samfunns engasjement i Afghanistan. Utvalget skuffet ikke og har levert en uredd og kritisk rapport.
De turte å skrive det mange av oss har tenkt: at hovedmålet med Norges innsats i Afghanistan handlet mer om Washington enn Kabul. Det handlet først og fremst om å styrke båndene til USA, og sekundært om det som skulle skje på bakken i Afghanistan. Målet om å være en god alliert var forøvrig det eneste Norge, ifølge Godal-utvalget, oppnådde.
Hemmelighold
Hvor mange menneskeliv er dette vennskapsforholdet verdt? I Afghanistan mistet 12 nordmenn og rundt 90 000 afghanere livet. Synes norske politikere at det er en akseptabel kostnad for å vise at Norge er en trofast alliert?
I rapporten står det: ”heller ikke etter 2005 finner utvalget spor av en norsk strategidebatt på øverste politiske og militære nivå. Hvilke styrker Norge skulle sende, og ikke minst hvor de skulle sendes, ble diskutert, men hva styrkene var ment å oppnå, for eksempel i Faryab, var ikke gjenstand for inngående diskusjoner.”
Forsvarsdepartementet trosset til og med forsvarsstabens militærfaglige vurderinger og advarsler om påta seg ansvaret for stabiliseringsstyrken (PRT – Provincial Reconstruction Team) i Faryab, alt for å ”bidra konstruktivt til ISAF-utvidelse gjennom deltakelse i PRT […] for at Nato skal lykkes.” Slik lyder det i et internt notat fra 2005, gjengitt i rapporten. (ISAF var de Nato-edete internasjonale styrkene i Afghanistan.)
Norge leverte på bestillinger fra USA og Nato. Det gikk ikke særlig bra. Det gjorde vi også i Libya. Ingen rungende suksess der heller, mildt sagt. Men skal vi likevel bare fortsette slik? Videre til neste oppdrag som om ingenting har skjedd?
Det kan nesten virke slik. Noen dager etter lanseringen av rapporten i juni ble det nemlig kjent at Stortinget har godkjent regjeringens forslag om å sende norske soldater inn i Syria, basert på en lukket høring i utvidet forsvars- og utenrikskomité. Praksisen med lukkede høringer er noe vi kjenner godt fra Afghanistan-innsatsen og den blir sterkt kritisert i Godal-utvalgets rapport, hvor det står: «sivile og militære engasjementer i konfliktområder og sårbare stater er ofte risikofylte, med fare for tap av liv, og de kan være svært kostbare. Det er følgelig viktig at slike engasjementer er basert på hjemlig støtte, i overensstemmelse med demokratiske prinsipper».
Utsetter diskusjonen
Rapporten skapte tilløp til debatt da den kom, men ingen hadde da rukket å lese noe annet enn sammendraget. Dessverre bar denne kortlevde debatten preg av at bistandsorganisasjonene måtte stå til rette for det som hadde gått galt i Afghanistan, mens politikerne slapp billig unna.
Regjeringen arbeider nå med «Veivalgsmeldingen», en stortingsmelding om Norges fremtidige utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt en ny strategi for arbeidet med sårbare stater. Sårbare stater som Afghanistan utgjør en sentral del av regjeringens utenrikspolitikk. Dette burde gjøre erfaringene fra Afghanistan ekstra relevante og aktuelle for regjeringen. Men til tross for at Afghanistan på mange måter har vært Norges viktigste utenrikspolitiske satsing de siste 14 årene, utarbeides det altså nå ny utenriks- og sikkerhetspolitikk før de folkevalgte har tatt debatten om Norges rolle i Afghanistan.
Foreløpig kan det virke som om regjeringen ønsker å utsette all diskusjon om rapporten og heller sluse den inn under debatten om «Veivalgsmeldingen». Der frykter vi at lærdommene fra Afghanistan vil drukne i en suppe av andre spørsmål og temaer.
Kollektivt ansvar
Alle politiske partier over sperregrensa har rukket å sitte i posisjon mens Norge har vært i Afghanistan. Vi har derfor et kollektivt ansvar for å ta innover oss og diskutere innholdet i Godal-utvalgets rapport. Det er politikernes ansvar at rapporten blir debattert i det offentlige rom og det er medias ansvar å grave i den og i kildematerialet og å stille kritiske spørsmål.
Rapporten er i ferd med å bli oversatt til engelsk. Ironisk nok forventer vi større oppmerksomhet om den internasjonalt enn det vi har hatt i Norge.
Norge høster anerkjennelse i internasjonale medier for å tørre å ta et ærlig oppgjør. Men det blir ikke et ærlig oppgjør med mindre dette blir gjenstand for debatt også blant de folkevalgte, og med mindre lærdommene får påvirke Norges fremtidige policy. Det ser vi foreløpig få tegn til.
Følg debatten: og
