Som psykologspesialist reagerer jeg sterkt på psykolog Jan Atle Andersens innlegg. Jeg synes kronikken inneholder en rekke tvilsomme påstander, og at det er psykologfaglig svakt.
Men det verste er at en psykolog går ut og ser ut til å både mistenkeliggjøre og snakke ned mennesker som ser seg nødt til å ta en sykmelding, kanskje på grunn av en depressiv reaksjon eller på grunn av angst.
Andersen skriver: «Krenkelser er egentlig for småbarn. Det å la seg krenke er i virkeligheten nevrotisk. Det er irrasjonelt. Man blir altså så såret at man sykemelder seg. Hadde det ikke vært så tragisk så hadde det vært latterlig.» Dette høres sant å si ikke ut som en psykolog som reflekterer rundt det som er komplekse og smertefulle situasjoner, det høres mer ut som en slags mobbing, et forsøk på å få mennesker som er sykemeldt eller som har vært sykemeldt til å skamme seg.
Det er svært opprørende at en psykolog skriver noe slikt. Vi mennesker er i forskjellig grad rustet til å tåle konflikter på jobben, det kan blant annet ha å gjøre med hva slags konflikter vi har hatt i livet tidligere, og hvor stødig og trygt vi står i hverdagen. For noen kan en umulig jobbsituasjon være med å utløse psykiske vansker, noen ganger av alvorlig type.
Det er helt upassende og på grensen til uetisk av en utdannet psykolog å, på en generaliserende måte, uttale seg nedlatende om slike sykmeldinger.
Kronikken er ledsaget av et bilde av Abid Raja og Trine Skei Grande. Hvis det er slik å forstå at Andersen mynter sin artikkel på Rajas sykmelding, så er det slikt vi fagfolk ikke gjør. Det er useriøst som psykolog å uttale deg om et enkeltmenneskes helse, uten selv å kjenne saken.
Det er mye mer å si til Andersens påstander, men det viktigste er at dette er Andersens private meninger. De aller fleste psykologspesialister har slett ikke disse negative holdningene til sykemelding, ei heller synspunkter som sier at det bare er å ta seg sammen og dermed ikke bli såret.
Da hadde vi ikke kunnet jobbe med mennesker i krise.
