Kommentar

Hvorfor slike slurvete oversettelser?

De siste ukene har jeg lest flere oversatte utgivelser fra Norges største forlag med åpenbare feil. Jeg har vurdert gråten fremfor latteren, skriver Leif Ekle, litteraturkritiker i NRK.

Britain Ian McEwan

Leif Ekle ble skuffet over den norske oversettelsen av Ian McEwans (avbildet her) nye bok, 'Serena' på norsk. Hastverksarbeid og feil preger flere nye norske utgivelser av internasjonale bøker.

Foto: Joel Ryan / AP

«Kritikk av oversettelse kan sies å være «den enda mer umulige kunsten» enn oversettelse – «kjent som det umuliges kunst»». Slik åpner introduksjonen til et debattmøte denne i uka i regi av Oversatte dager. Der diskuteres nettopp hvordan kritikerne kan forholde seg til oversettelser og hva de gjør med en tekst. De siste ukene har jeg fått flere bøker i hendene som har gitt grunn til både undring og misnøye.

Dobbeltutsagnet har utvilsomt mye for seg. Slik er det når vi diskuterer oversetterens og oversettelseskunstens oppgaver og utfordringer. Oppgaven tas alvorlig og utføres ofte samvittighetsfullt, som det vanskelige, ja, nesten umulige arbeidet det ofte er. Ikke bare for oversetteren, men også for forlaget.

Slurv

Det jeg skal ta opp her, er imidlertid noe annet – det dreier seg om unøyaktigheter, feil som fører til ubegripeligheter, slurv som river ned en tekst, heller enn å byge den opp. Ting som i ytterste konsekvens kan skade en forfatters ry. Jeg snakker om et inntrykk av senket ambisjonsnivå i publiseringen av oversatt litteratur. La oss håpe inntrykket er feilaktig.

Å flytte noe så essensielt og flyktig som stil fra et språk til et annet er vrient.

Leif Ekle, litteraturkritiker i NRK

En oversetter står foran formidable oppgaver hver eneste dag. Et utall av valg som ikke bare dreier som hvilke ord, setninger og vendinger som dekker innholdet I originalteksten, men like mye en balansegang mellom et originalt uttrykk og det som fremstår som fornuftig og lettbegripelig på norsk. Å flytte noe så essensielt og flyktig som stil fra et språk til et annet er vrient. Det er en fryd når det lykkes, som det ofte gjør. Norske oversettere er i all hovedsak gode oversettere.

Enkle feil

Nettopp derfor oppleves det underlig når jeg i løpet av to til tre leseuker setter meg til med flere bøker etter hverandre – oversatt fra engelsk – der tekstene gang på gang får meg til å stusse, lure på om det jeg leser kan henge på greip, om det er riktig eller jeg bare fnyser i ren irritasjon.

Den første gangen jeg sa noe om dette denne våren, var i anmeldelsen av Ian McEwans «Sweet Tooth» («Serena» på norsk). Jeg leste omtrent halve boken i originalutgave, før jeg fikk det norske eksemplaret i hendene og ble skuffet. Mest fordi McEwans nyanserte, nesten blomstrende språk, basert på et digert ordforråd, etter min mening var blitt unødvendig flatt, tilsynelatende som en følge av enkle valg. At det også fantes flere enkle feil, som at public school blir til offentlig skole (mens det skal være motsatt; privat-) og self concious (forlegen) blir selvbevisst, mens en referanse mellom to steder i teksten bare forsvant, la igjen et inntrykk av at hastverksarbeid kunne være en forklaring. Og da ikke bare fra oversetteren.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Balansegang

Så var turen kommet til David Vann, en uhyre språkbevisst amerikaner, og hans tredje bok «Dirt». Den heter «Jord» på norsk. Som i den forrige Vann-romanen på norsk, «Caribou Island», har denne oversettelsen sine problemer i nettopp den balansegangen jeg nevnte. I dette tilfellet mellom et amerikansk uttrykk i originalen og et fornuftig, leseverdig norsk. Dette er, som nevnt, en aktverdig og svært diskutabel problemstilling.

Meningene vil være delte og det er slett ikke sikkert at jeg har rett når jeg mener at oversettelsen ikke lykkes.

Leif Ekle, litteraturkirtiker i NRK

Meningene vil være delte og det er slett ikke sikkert at jeg har rett når jeg mener at oversettelsen ikke lykkes. Men; inntrykket av noe ikke helt gjennomarbeidet styrkes, som i den forrige Vann-utgivelsen, av åpenbare og helt uforståelige tabber. Banalt nok, og kanskje ikke veldig viktig for den store sammenhengen, er at vi sjelden maler biler på norsk, vi lakkerer dem. På engelsk derimot ... I originalutgaven av Vanns «Jord» står det om familiens gamle Buick Century fra 1973; «Painted metallic oransje, a new paint job from a year ago». Mens oversettelsen skriver: «Malt metallisk oransje for bare et par år siden».

Som sagt; vi lakkerer biler. Vi har også snakket om metalliclakk siden den dukket opp for en del tiår siden. Ikke veldig viktig for sammenhengen, bortsett fra at leseren sporer unødvendig av. Så hvorfor ikke like gjerne riktig som galt? (Man kan selvsagt også undre seg over hvorfor lakkeringsjobben er et par år gammel på norsk når den ble gjort for et år siden i originalen).

Åpenbare feil

Og selv om oversettelsen er oversetterens ansvar: Hva skyldes det at ingen oppdager åpenbare feil og unøyaktigheter i disse oversettelsene? Før de går i trykken? For det er da noen som leser oversettelsene? I forlaget?

I den tredje boken er oversettelsesproblemene så store at jeg nesten angrer på å ha pirket i de to som er nevnt. Jeg snakker om Zadie Smiths roman «NW». Tittelen henspiller på North West, den nordvestre delen av London, et sosialt mangslungent område dit handlingen er lagt.

Tekststykker forandrer eller mister innhold fullstendig.

Leif Ekle, litteraturkritiker i NRK

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Jeg ser uten videre at denne teksten, og særlig bokens første del, ikke er lett å ikle norsk språk. Forfatterens påfunn og stilgrep er mange. De er også en viktig del av romanens kvalitet. I Kari og Kjell Risviks oversettelse tar det imidlertid ikke mange sidene før øyenbrynene går i ett med hårfestet. Eksemplene strekker seg fra misforståelser via helt åpenbare feil til setninger som ikke lar seg forstå – ikke engang med betydelig velvilje. Og verre; tekststykker forandrer eller mister innhold fullstendig.

Slendrian

Her holder det ikke å skylde på hastverk. Slendrian er et mer nærliggende uttrykk. Eksempel på forsvunnet eller forvrengt innhold:

Jeg har vurdert gråten fremfor latteren.

Leif Ekle, litteraturkritiker i NRK

Leah, hovedperson i bokens første del, går på en buss sammen med sin aldrende mor. Som en strøtanke slipper Leah fra seg et sitat fra Margaret Thatcher: «Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure». Det er riktignok diskutabelt om jernladyen har sagt akkurat dette, men i den urbane myteverden er sitatet, i tråd med damens ideologi, uttrykk for et syn på det uviktige ved offentlig transport. Altså; er du over tretti og tar bussen, kan du se på deg selv som taper. Oversettelsen lyder, og hold deg fast: «Enhver over tretti som rekker en buss, bør regne det som uflaks». Jeg har vurdert gråten fremfor latteren.

Vi vet at norske oversettere får dårlig betalt, at de på en måte deler skjebne med drosjesjåføren; det skal oversettes MYE for at inntekten skal bli til å leve av. Dette kan forklare en del, selv om det ikke unnskylder venstrehåndsarbeidet med Zadie Smith-oversettelsen. Jeg er uansett tilbøyelig til å tro at forlagene må ta hovedansvaret, forutsatt at vi ikke snakker om en merkelig opphopning av tilfeldigheter. Av de bøkene jeg har nevnt her er to kommet ut på Gyldendal, et forlag med svære ressurser. Zadie Smiths forlegger i Norge heter Aschehoug.