Hvilken bompengekrise?

Hvis vi unge kunne stemme, ville ikke politikken vært dominert av saker som bare engasjerer menn som pusher 50.

Hanna S.F. Lein-Mathisen

Bompenger er en sak som ikke angår oss unge i det hele tatt. Mens sakene vi faktisk bryr oss om, som klima og skole, havner helt i skyggen av bompenger fordi vi unge ikke får lov til å stemme, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Timo Nikolaisen

Hvis den yngre generasjonen kunne stemme, ville ikke Donald Trump ha vært president i USA.

Storbritannia ville ikke vært på vei ut av EU, og høyrepopulismen ville ikke vokst så mye i Europa som den gjør i dag.

Bompenger er en sak som ikke angår oss unge i det hele tatt.

Generasjonskløften vokser

I etterkant av ungdommens klimastreiker har vi sett en voksende generasjonskløft i Norge. Denne kløften må vi ta på alvor.

Unge har andre meninger og preferanser i politikken enn eldre, og må få være med på å bestemme hvordan verden skal se ut i morgen.

For oss er klimaangst en reel frykt i hverdagen.

I de sosiale medienes tidsalder er verden mindre, og vi unge kommer tettere på globale spørsmål. Ved et tastetrykk ser vi bilder av hval med fullt av plastposer i magen og druknede barn på leting etter en trygg havn.

For oss er klimaangst en reel frykt i hverdagen. Vi som sitter på skolebenken vil selvsagt ha noe å si for hvilken skole vi skal gå på eller om fraværsgrensa skal nekte oss karakter om vi er syke.

Vi bør innføre 16-årig stemmerett i Norge.

Lei bompengedebatten

I Norge lever vi stadig lenger, og velgerne blir stadig eldre.

I tillegg domineres det politiske Norge av saker som kun «hvite menn som pusher 50» bryr seg om.

Den siste tiden har det politiske landskapet blitt kraftig rystet av bompengespørsmålet.

Bompenger er et godt eksempel på en sak som ikke angår oss unge i det hele tatt, men som blir sett på som en krise i visse partier. Vi unge vil ta buss, trikk og tog. Vi forstår at vi trenger tiltak for en grønn fremtid.

Vi har en klimakrise, ikke en bompengekrise!

Men fordi vi unge ikke får en hånd på rattet i politikken, forsømmes klimakrisen, skolepolitikken og andre saker som opptar gjennomsnittsungdommen.

Fokuset i politikken må flyttes mot unges meninger og temaer, fordi vi blir en velgermasse å regne med. Ungdommen kommer, og vi er sinte.

Skolevalgene viser at unge i større grad stemmer på de mindre og mer radikale partiene.

Motargumentet mot at vi skal få stemme, er ofte at vi «ikke er modne nok» til å ha denne rettigheten. For hundre år siden ble det diskutert om kvinner skulle få stemmerett. Argumentene var ikke veldig annerledes enn de er i dag.

Heldigvis har demokratiet vårt utviklet seg siden den gang.

Ungdommen kommer, og vi er sinte.

Unge tenker mer forsvarlig

Vi unge er fremtiden, og burde få være med å bestemme hvordan kloden vi skal arve skal se ut. Det er vi som skal arve politikken som dagens politikere fører.

I mars i år demonstrerte ungdommer over hele verden for klimaet, bare i Norge streiket 40 000. Dette er et solid bevis på at vi unge bryr oss, og tar til politikken for å realisere endringene vi vil se i Norge.

Demonstrasjoner er vår eneste mulighet til å forsøke å bli hørt. Vi har ingen annen måte å uttrykke vår stemme på.

Dette viser at vår eneste form for politiske ytring fungerer. Likevel ser vi ikke de store klimatiltakene fra politikerne.

Unge ønsker å føre en forsvarlig politikk for fremtiden. Vi er fremtidsrettet, har egne meninger og må tas på alvor i politikken.

Det er det tide å respektere.

Vi har en klimakrise, ikke en bompengekrise!

Kan fengsles og ha sex – men ikke stemme

Det året man fyller 16, fullfører de aller fleste grunnskolen. Vi må betale skatt, kjører moped og har sex.

Men stemme, det kan vi ikke.

Vi kan også bli straffedømt. Dermed burde det være et grunnleggende demokratisk prinsipp at vi også får si meningen vår om lovene.

Vi må følge politikken som vedtas og leve med konsekvensene den får for oss, selv om vi ikke får delta i demokratiet selv.

Det er udemokratisk og urettferdig å tvinges til å følge lover som man ikke får være med på å bestemme.

Vi stemmer bare vi får sjansen

Ved kommunestyrevalget i 2015 fikk 16- og 17-åringer i 20 kommuner over hele landet stemme, som del av en forsøksordning.

I en av testkommunene, Austevoll, viste det seg at hele 77 prosent av 16- og 17-åringene brukte stemmeretten, 10 prosent over valgdeltakelsen i kommunen.

Ellers lå valgdeltakelsen blant 16 og 17- åringer på 57 prosent. Det er høyere enn de vanlige førstegangsvelgerne, der 44,8 prosent stemte.

16- og 17-åringene hadde en høyere deltakelse enn velgerne i aldersgruppen 19–25 år, ifølge Institutt for samfunnsforskning. Forskerne viser til at det å gå på videregående skole og være integrert i et sosialt nettverk i sin hjemkommune kan ha en positiv effekt på deltakelsen.

I en av testkommunene brukte 77 prosent av 16- og 17-åringene stemmeretten.

Disse 130 000 16- og 17-åringene kunne ha utgjort en reell forskjell i norsk politikk.

Flere stemmesedler fra unge vil føre til større politiske endring i saker unge engasjerer seg for og mer fokus på saker som klima og skole.

Men selv om forsøk altså viser at vi stiller opp ved valgurnene, får vi ikke sjansen.

Forsøkene med stemmerett for 16-åringer viser at unge har blitt mer synlige i lokalpolitikken. Den politiske representasjonen øker fordi ungdom stemmer på unge kandidater, ifølge Institutt for samfunnsforskning.

Lavere stemmerettsalder gir mulighet for å se flere perspektiver i politikken og gi økt legitimitet til demokratiet. Det er fremtidsrettet og rettferdig, og vil styrke demokratiet vårt.

I tillegg vil det øke det politiske engasjementet og engasjere flere ungdommer i politiske saker. Å senke stemmerettsalderen er også en måte å bidra til at unge begynner å stemme tidligere, og gjøre en vane av å utføre sin borgerplikt.

Slik sikrer vi demokratiet for fremtiden.