Det vakte nasjonal oppsikt da regjeringen sørget for at den norskeide oppdrettsgiganten Cermaq ble solgt fra norske hender til Mitsubishi.
Det er ingenting i forhold til sjøslaget som nå kommer. Høyre og Frp vil ha en helt ny fiskeripolitikk. I potten ligger den demokratiske kontrollen med den evigvarende marine nasjonalformuen: Fisken i havet.
Den offentlige utredningen fra Sjømatindustriutvalget er like rundt hjørnet. Fiskeri- og næringsdepartementet har innhentet en rekke analyser til utvalget, deriblant «Organisering av verdikjeder i norsk sjømatnæring», skrevet av fem økonomer ledet av professor Frank Asche ved Universitetet i Stavanger.
Frank Asches utvalg anbefaler minst mulig restriksjoner av fiskenæringen og en radikal ending i fiskeripolitikken, blant annet fritt valg av redskap, fritt salg av kvoter på tvers av regioner og båtstørrelser og en massiv liberalisering av fiskerilovgivningen.
Konklusjonene underbygges av eksempler fra Islands fiskerinæring og dansk svineproduksjon.
LES OGSÅ: Oppdrettstopp: – Frykter at utlendinger tar over kysten
Islandsk privatisering
De fleste islendinger ser på fiskere som tyver og kjeltringer, sa ledelsen for de to største fiskeriorganisasjonene på Island, på en workshop jeg deltok på i Grindavik i september 2010.
Fiskerne har nemlig ikke tillit hos den islandske befolkningen. Tillitskrisen har vokst fram i takt med nettopp en privatisering av fiskerettigheter, som startet i 1984.
Kvoteomsetningen ble stadig friere, og ”kvótakóngane” stadig mektigere. Bankene tjente grovt, særlig etter at det ble tillatt å pantsette kvoter. Spekulasjon i fiskerettigheter bidro sterkt til finansbobla som sprakk i 2008.
Da islendingene skjønte forskjellen på finanskapital og realkapital, ville et flertall på Alltinget reversere privatiseringen av fisk i islandsk farvann. Da var det for seint. Det finnes ingen angreknapp.
Asche-rapporten løfter fram Island som modell for økt konkurransekraft i norsk fiskerinæring, og viser til at de største båtene nå fisker 97 prosent av totalkvotene.
Men hva betyr rettighetsforskyvningen for sysselsetting og sosial mobilitet i det islandske samfunnet? Hva har det kostet de mange fiskeriavhengige samfunn hvor fiskerettighetene ble solgt ut? Hvordan ville norskekysten sett ut dersom fiskerettigheter ble konsentrert tilsvarende hos oss? Slike analyser har ikke departementet bedt om.
Dansk svin
Asche-rapporten anvender også dansk svineproduksjon som eksempel for organisering av norsk fiskeri – og havbruksnæring. Rapporten viser at Danmark er blant verdens største eksportører av svinekjøtt.
En nøkkelfaktor til den høye eksporten er at danske svineprodusenter er redusert til under en tredjedel i dag i forhold til 1998.
Fortellingen passer perfekt til økonomenes anbefalte snuoperasjon for norsk sjømatnæring. Men det finnes andre fortellinger.
- Den danske avisen Information, skrev i en leder 30. oktober at mange danske bønder har meldt seg ut av lobbyorganisasjonen sin, i protest mot dens slagord «Fremtiden er ikke så sort, som den har været». Bøndene mener at dette er feil, og at dansk landbruk er i en rekke kriser, både i tilfellet miljø, men også sunnhet, dyrevelferd og gjeld.
- Hver femte pakke dansk svinekjøtt inneholder den multiresistente bakterien MRSA.
- Myndighetene antar at 12 000 dansker kan være smittet.
- Man bør "lade være med at sende sine børn på besøg på en svinefarm”, sier professor i klinisk mikrobiologi ved Syddansk Universitet Hans Jørn Kolmos til Jyllands-Posten 25. august.
Gigantomani har sin pris.
Vi må våkne!
Vi venter spent på NOU-en. Men allerede i vår – før en eneste utredning var ferdig – viste Sjømatindustriutvalgets leder Ragnar Tveterås vei, da han innledet på Råfisklagets representantskapsmøte i Tromsø: «Vi må lære av verdens fremste fiskerinasjon – Island. (…) Gi fiskerne og fiskeindustrien mulighet til å finne de nye løsningene selv», sa han. Asche-rapporten gir faglig ryggdekning.
DELTA I DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
«Vi må se fiskerinæringen i evighetens perspektiv», sa fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) på en fiskerikonferanse i Alta 11. november. Det eneste evighetsperspektivet Aspaker kan vise til, er at regjeringen vil at fiskekvoter kan kjøpes til evig tid.
«For denne regjeringen er konkurransekraft ett av de viktigste satsingsområdene», sa Aspaker og viste til rapportene hun har mottatt på vegne av Sjømatindustriutvalget.
«Disse forskerne er oppsiktsvekkende klare i sin diagnose. Skal vi nå ambisjonen om å være verdens fremste sjømatnasjon, kan vi ikke fortsette i gamle spor», sa ministeren.
Når forskere utelater forhold som svekker deres konklusjoner, blir de akkurat hva Aspaker sier: «oppsiktsvekkende klare i sin diagnose». I debatten som følger må alle kort på bordet.
Det er fellesskapets og Stortingets kontroll med Norges svømmende og evigvarende pensjonsfond som står på spill. Havlandet Norge må våkne. Før det er for seint.
