Algeries president Abdelaziz Bouteflika annonserte i mars at han stilte til gjenvalg. For femte gang.
For første gang på flere tiår har algerierne svart med å ta til motmæle. De siste ukene har millioner fylt gatene i protest mot presidenten i Afrikas største land.
I går ble de tilsynelatende hørt. Da annonserte presidentens kontor at Bouteflika går av innen måneden er omme.
Men reaksjoner på sosiale medier tyder på at det ikke vil være nok for demonstrantene, som ikke vil gi seg selv om presidenten faktisk skulle gå av 28. april.
De krever at hele den «råtne makteliten» fjernes i landet som vi nordmenn kjenner mest til som vår petroleumskollega, og gjennom Equinors utvinning av olje og gass i Algerie.
Bouteflika går - men er det nok?
Med Bouteflikas avgang oppstår det et maktvakuum. FNL, det dominerende partiet siden Algeries frigjøring fra Frankrike, har aldri lansert en arvtager til Bouteflika. Opposisjonspartiene er splittet.
Den 82-årige Bouteflika har sittet med makten siden 1999, men har knapt vist seg offentlig siden 2013, da han ble rammet av slag. Stadige sykehusopphold i Sveits, og bilder av en slagpreget president i rullestol, vekker ikke akkurat tillit for nye fem år.
For unge algeriere som protesterer i gatene er Bouteflika bare et symbol på en hel generasjon av politikere som har gått ut på dato. På Facebook og andre sosiale medier oppfordres demonstrantene til å fortsette protestene. De ser en unik mulighet til å endre hele det politiske systemet.
Militæret har gitt tydelig beskjed at de ikke vil gripe inn, så lenge protestene forblir fredelige. Nå må myndighetene innfri demonstrantenes krav samtidig som de får kontroll på situasjonen.
Et spørsmål om tid
Det var studenter og andre unge som først protesterte mot presidentens planer om gjenvalg. Fagforeningene har kastet seg på med en generalstreik. Arbeiderbevegelsen og advokatforeningen deltar også i protestene. De har krevd at presidenten må gå og at det holdes demokratiske valg.
Før Bouteflika avgang ble varslet, hadde presidenten trukket sitt kandidatur og utsatt valget. Selv militærets hærsjef Ahmed Gaid Salah annonserte i forrige uke at tiden var inne for et nytt lederskap.
Det var bare et tidsspørsmål før Bouteflika enten trakk seg eller ble fjernet med makt.
Derfor ulmer det nå
Det er flere grunner til at protestene i Algerie skjer akkurat nå.
Nær halvparten av landets befolkning på vel 40 millioner er under 25 år. Over 30 prosent av disse er arbeidsledige. Det til tross for at Algerie er Nord-Afrikas rikeste land, mye takket være de store olje- og gassforekomstene.
Olje- og gasseksport utgjør 95 prosent av eksportinntektene, og mer enn 60 prosent av Algeries statsbudsjett.
Hvem har makten - egentlig?
Bouteflika-regimet har brukt petroleumsinntektene til å betale for velferdsgoder til befolkningen. Men de samme inntektene har også beriket en elite med sterke bånd til presidenten og partiet hans, FNL, Front de libération nationale. Opposisjonen i Algerie anklager denne eliten for å være de reelle makthaverne.
Korrupsjon er utbredt i nesten alle samfunnslag. Det har ført til stor misnøye i folket.
Det plutselige oljeprisfallet i 2014 reduserte myndighetens kapasitet til å finansiere velferdsordninger. Det avslørte for alvor hvor lite bærekraftig Algeries økonomi er.
Skremselstaktikk
Bouteflikas skremselstaktikk har ikke lenger den samme effekten på algiererne.
Han har brukt borgerkrigen på 1990-tallet, «de mørke 90-årene», som et argument for hvorfor landet er best tjent med å la ham fortsette som president. Makteliten har spilt på faren for at en ny borgerkrig skal bryte ut.
Det kaotiske utfallet av den arabiske våren har også talt til presidentens fordel. Politisk kaos i Egypt, borgerkriger i Syria, Libya og Jemen – sammen med IS – har skremt middelklassen i Algerie fra å protestere for høylytt.
Stabilitet og trygghet har veid tyngre enn svak økonomisk vekst og åpenbar korrupsjon. Men ikke nå lenger.
Undervurderte folket
Denne gangen har Bouteflika og partiet FNL undervurdert den politiske stemningen. Presidenten og store deler av dagens maktelite har levd på laurbærene av frigjøringen fra Frankrike.
Men Algeries unge befolkning er født etter landets voldelige konflikt på 90-tallet. De bærer ikke på foreldregenerasjonens traumatiske opplevelser med politisk vold. De har for lengst glemt frigjøringen fra Frankrike.
Blodig bakteppe
Bakteppet for dagens protester er Bouteflikas vei til makten og Algeries helt spesielle og blodige historie.
Algerie var ikke bare en koloni, men en integrert del av Frankrike frem til landet ble uavhengig i 1962. I frigjøringskrigen ble anslagsvis 30 000 franske soldater og over 1 500 000 algeriere drept. Konflikten var usedvanlig brutal, og har satt dype spor i begge land.
Bouteflika var medlem i Algeries første regjering, og satt som utenriksminister frem til 1979. På 1980-tallet ble det åpnet for flere politiske partier og militæret fikk mindre innflytelse. Da islamistpartiet FIS vant første valgomgang i 1991, svarte militæret med statskupp. Det sendte Algerie ut i nok en ny blodig konflikt. Politiske attentat, terror og andre voldshandlinger kostet mer enn 100 000 menneskeliv.
Bouteflika var både partiet FNL og militærets foretrukne kandidat da han vant presidentvalget i 1999. Han lyktes med å stabilisere landet ved å tilby amnesti til flere tusen islamister og å forhandle fram en fredsavtale.
Se til Tunisia
Algerie har lite erfaring med å skape inkluderende politiske prosesser. FNL vil normalt nominere en ny presidentkandidat. Slik situasjonen er nå, er det lite sannsynlig at myndighetene kan komme seg unna med å bare skrive ut nyvalg. Det er også lite trolig at FNL fortsetter å sitte med makten. Nye politiske partier må stiftes.
Demonstrantene vil kreve en reell overgang der Bouteflikas avgang bare er et første steg. Når de skal stake ut en ny kurs, kan Algerie med fordel se til Tunisia, der den arabiske våren begynte. Nabolandet er et godt eksempel på demokratisk overgang.
Det er tre lærdommer å ta med seg:
For det første må frie valg holdes i løpet av kort tid, og alle politiske partier må kunne stille til valg. Islamister inkludert. For det andre må en ny grunnlov utformes basert på et folkevalgt råd. For det tredje må politiske konflikter løses gjennom dialog, der aktører fra sivilsamfunnet deltar. Ikke militærkupp.
Med denne oppskriften ble Tunisia tildelt Nobels fredspris i 2015.
