Kronikk

Hva koster et menneske?

Jeg skulle ønske vi gjorde alt vi kunne. Jeg skulle ønske vi betalte gisseltakerne.

Foreldrene til Ole Johan Grimsgaard-Ofstad

Ja, han ble sviktet, og det ble også vi, hans far, mor og søster. Vi ble alle ble sviktet da den øverste ledelse i Norge nektet å betale løsepenger for sønnen vår, skriver kronikkforfatteren. Bildet er av kronikkforfatter Elisabeth Grimsgaard og mannen Ole Ofstad.

Foto: Ellen Omland / NRK

Prisen på en norsk kvinnes liv, gift med en av Norges rikeste menn, skal være satt til ni millioner euro av dem som tok henne som gissel for mer enn ti uker siden. Ektemannen har fått råd av politiet om å ikke betale gisseltakerne for å få satt henne fri. Jeg undrer meg over at politiet anbefaler en så kategorisk avvisning. Hvorfor skal han ikke betale løsepengene, når det kan øke muligheten for at han får konen tilbake?

Hvis penger er det eneste middel til å redde et menneske, så betal løsepengene!

Da vår sønn ble tatt som gissel av IS i 2015, var pengekravet rettet til den norske stat. Vi ble informert, igjen og igjen, om at det ikke var aktuelt å imøtekomme kravet fra IS. Begrunnelsen var at Norge ikke betaler løsepenger til terrorister.

Dette var i virkeligheten en dødsdom. Etter ni og en halv måned i fangenskap, utsatt for tortur (amputasjon av tommel og alle fingre på høyre hånd) ble han henrettet ved skyting.

Prisen på hans liv varierte fra 80 millioner– og til slutt, 30 millioner norske kroner. Som familie hadde vi ikke en sjanse for å kunne betale.

Ole Johan Grimsgaard-Ofstad og Mohammed Emwazi

Ole Johan Grimsgaard-Ofstad ble tatt til fange og drept av IS i 2015.

Foto: Faksimile IS/Dabiq

Selv om vi hadde klart å skrape sammen alle disse millionene, ville vi blitt overlatt til oss selv, uten hjelp fra myndighetene til å gjennomføre den praktiske delen; overleveringen av pengene til IS. Det var den klare beskjeden vi fikk. Det ble forhandlet og forhandlet, for å trekke ut tiden, ble det sagt.

Utålmodigheten hos gisseltakerne øker fra dag til dag

Da IS sendte det første bilde av lemlestelsen av vår sønn, en amputert tommel, trodde vi at nå ville den norske stat komme til betale løsepenger. Vi ble fortalt at bildet gjorde et sterkt inntrykk på statsminister Erna Solberg. Selv sa vi nei til å se beviset for denne lemlestelsen. Det var sjokkerende og grufullt nok å vite hva IS hadde utsatt vår sønn for.

IS hadde gjort alvor av sine trusler, og da norske myndigheter fortsatt ikke aktet å innfri pengekravet, kom neste lemlestelse en måned etter. Følelsen av maktesløshet var total. Jeg kan huske at jeg grep fatt i en siste rest av håp og muligheter, og sjekket nettet for alt om proteser for hånd og fingre. Bare han kom hjem, så skulle det nok gå alt sammen.

I løpet av de månedene vår sønn satt som gissel hos IS, levde vi et liv i en limbo-tilstand, der var dager fylt med frykt og dyp fortvilelse og et håp vi i mindre og mindre grad klarte og holde fast på.

Vi ble alle ble sviktet da Norge nektet å betale løsepenger.

Slik var de hemmelige forhandlingene mellom Norge og IS

Vår sønn, hvilke følelser og tanker hadde han? Visste han hvor fastlåst gisselsituasjonen var? Visste han at den norske stat sa nei til å betale løsepenger? Det må vi anta.

IS sendte noen videoer av ham til de norske myndigheter, der han både muntlig og skriftlig ba om at han måtte bli satt fri, og sa at han ville bli torturert hvis ikke Norge betalte. Ble han bitter? Følte han seg sviktet av Norge? Svaret får vi aldri, derfor svarer jeg på hans vegne.

Ja, han ble sviktet, og det ble også vi, hans far, mor og søster. Vi ble alle ble sviktet da den øverste ledelse i Norge nektet å betale løsepenger.

I ettertid, i forbindelse med en større reportasje i NRK i 2016 om gisseltakingen av vår sønn, ble det laget flere saker om gisseltakingen og en norsk forsker og Midtøsten-ekspert, Knut S. Vikør, uttalte at «Norge måtte vite hva som kunne skje om regjeringen nektet å ettergi terroristenes pengekrav.»

Følelsen av maktesløshet var total.

Innvendingene mot å betale ble vi presentert for mer enn én gang av de norske myndigheter. Betalte en gisseltakerne, risikerte en å stimulere denne «handelen», og det ville ble tatt enda flere gisler. Dette er en antagelse. Det er ikke noe vi vet.

Under IS sitt terrorregime ble et tjuetalls gisler fra land som Frankrike, Spania, Tyskland, Sverige og Danmark løslatt. Disse landene valgte å betale og fikk dermed sine borgere hjem i live. Det ble aldri innrømmet at man hadde betalt eller hvem som betalte. Men de som betalte, handlet ut fra en forpliktelse overfor en borgers behov for beskyttelse. Interessant nok var Norge i «godt selskap» med land som USA og Storbritannia, som ikke betalte løsepenger.

Akkurat nå sitter kanskje en kvinne i fangenskap et eller annet ukjent sted, overlatt til sine gisseltakere. Politiet behandler det som en kidnappingssak. Jo lengre denne gisselsituasjonen varer, jo flere og verre pinsler vil denne kvinnen uten tvil ble påført, både fysisk og mentalt.

Som familie hadde vi ikke en sjanse for å kunne betale.

Utålmodigheten hos gisseltakerne øker fra dag til dag når løsepengene uteblir. Dette utløser kanskje en aggresjon, og en utgang av denne gisselsituasjonen er uviss.

Å verne om og gi omsorg overfor det enkelte menneske er helt overordnet i den kristne etikk og moral. Hvis penger er det eneste middel til å redde et menneske fra gisseltakere og deres brutalitet, så betal løsepengene! Betal, uansett hva politiet mener. Selv om alt skulle gå galt, og gisselet ikke kommer hjem i live, så vil man allikevel kunne si: Vi gjorde alt vi kunne.