– Fikk ikke hjelp hvis de betalte løsepenger
KØBENHAVN (NRK): Da sønnen Ole Johan fikk amputert fingrene i fangenskap hos IS ble foreldrene så desperate at de ville prøve å betale løsepenger selv. Da får dere ikke mer hjelp av Norge, var beskjeden fra myndighetene.
18. november 2015 (København): Ole Johan Grimsgaard-Ofstad kan snart bli sluppet fri fra fangenskap hos IS. Et land har tilbud seg å forhandle, blir de fortalt. Det er håp i sikte.
Forberedelser blir gjort. Politiet vil lage en pakke med klær og toalettsaker han skal få når norsk politi møter han i frihet, blir foreldrene fortalt. Et bilde av foreldrene skal legges ved slik at Ole Johan skal ha noe kjent å se på.
I ti måneder har Ole Johan sittet i fangenskap hos den mest brutale terrorgruppa verden har sett. Halshugging og drukning har blitt groteske metoder for å henrette vestlige gisler som har blitt tatt i det krigsherjede Syria.
IS har allerede kappet av tommelfingrene hans, alle fingrene på høyre hånd likeså.
Midt på dagen 18. november tar Elisabeth Grimsgaard og Ole Ofstad farvel med politiet i leiligheten sin midt i København. Det skal bli det siste av mange besøk av de to faste personene fra Politiets krise- og gisselenhet. I alle disse månedene har de holdt Elisabeth og Ole oppdatert om hver lille bevegelse i forhandlingene, og gitt mye støtte og omsorg.
Elisabeth og Ole skal på familiebesøk i Norge, med større håp enn på lenge tar de båten til Oslo. Rett før klokka 17, en time ut i åpent hav, ringer mobilen. De er på lugaren. Det er politiet.
Ole Johan er henrettet.
10 måneder tidligere, 1. februar 2015 (København): En telefon fra Kripos endrer alt. Sønnen deres, Ole Johan er kidnappet i Syria. De vet ikke hvem, banditter, kanskje al-Nusra front eller sympatisører til gruppa.
Elisabeth og Ole er redde, men får en forståelse av at det vil ordne seg. Politiet og Utenriksdepartementet er koblet på. De jobber mot flere kontakter i området, får Elisabeth og Ole vite. Kravet fra kidnapperne oppleves absurd: Et enormt pengekrav og Norge ut av Nato.
Dette er ikke seriøst, tenker de.
28. mars 2015: Alt forandrer seg. Ole Johan blir solgt til IS. Kravene blir tøffere, de vil bare ha penger.
10 millioner euro, rundt 80 millioner kroner for å løslate mannen fra et av verdens rikeste land. Norges standpunkt er klart: Vi betaler ikke penger til terrorister.
Elisabeth og Ole forstår det. Det vil finansiere terror. Men allikevel.
– Da han ble solgt til IS var angsten stor og håpet mye mindre, sier Elisabeth. De husker godt videoer av vestlige gisler som gikk verden rundt.
Våren går og sommer kommer. De får bilder og video. Kravene er det samme, men taktikken til myndighetene virker. Pengekravet går ned. 26 millioner kroner krever terrorgruppa nå.
Elisabeth og Ole er alene om engstelsen, det er bare datteren og søsteren til Ole Johan som får vite om det. De blir instruert av politiet om ikke å fortelle det til andre, det er et av kravene fra IS.
– Det var noen ganger jeg kikket ut av vinduet og tenkte: Hvordan kan verden være så normal når vi har det så forferdelig, sier Elisabeth.
Det er tøft når Elisabeths søster ringer og lurer på hvor hun skal sende bursdagsgaven til Ole Johan. Send det hit, lyver Elisabeth, han kommer hit på besøk. Men det skal han aldri gjøre igjen.
20. juni 2015: Et nytt bilde kommer fra IS, et bilde de velger ikke å se. Tommelfingeren på venstre hånd er kuttet. Det er kirurgisk pent, får de vite av politiet.
Nå må vel norske myndigheter stoppe og gjøre noe, tenker Elisabeth og Ole. Nå må de vel bare betale. Men det skjer ikke.
De får høre at statsminister Erna Solberg har sett bildet av den amputerte tommelfingeren, hun skal ha tatt det tungt. Allikevel: I svar til terrorister står Norge hardt på at vi ikke betaler.
Det er tungt å svelge for Elisabeth.
– Det skulle ikke ha tatt så lang tid og det skulle ha stoppet da de begynte å lemleste Ole Johan, sier Elisabeth.
5. august 2015: Det stopper ikke. Neste bilde gjør vondt å vite om. Alle fingrene på høyre hånd er amputert. Heller ikke nå orker de å se. Men det indre bilde av hvordan det må ha sett ut, får de ikke ut av hodet.
– Norske myndigheter ser på at Ole Johan blir lemlestet, for å opprettholde prinsippet om ikke å betale løsepenger, sier Ole.
De opplever at myndighetene haler ut tiden.
Hvordan Ole Johan måtte fysisk lide ved å bare ha fire fingre å hjelpe seg med er uutholdelig for Ole.
De lever fortsatt i håpet. Så sterkt at Elisabeth søker på internett etter fingerproteser. Han skal jo en gang klare seg selv, når han bare kommer hjem.
9. September 2015: Ole Johan er til salgs i propagandamagasinet til IS. Forhandlingene mellom norske myndigheter og IS har ikke ført frem. Elisabeth blir så desperat at hun forsøker å samle det hun kan av penger. Bufferkonto og andre kontoer blir støvsugd. De kan klare en halv million kroner, langt fra kravet om 26 millioner kroner.
Når de tar det opp med politiet er beskjeden fra UD klar:
– Da ville vi være overlatt til oss selv, sier Elisabeth.
Ordene har brent seg fast. De ville ikke få mer hjelp fra norske myndigheter og måtte ha forhandlet direkte med IS selv. Da trakk myndighetene seg ut, var beskjeden.
– Hvordan skulle vi, to gamle mennesker ta oss inn i Syria med en koffert full av penger, sier Elisabeth.
Det er som å bli slått i ansiktet av staten. En dyp fortvilelse og erkjennelse av å stå alene siger inn.
– Hvis jeg bare hadde gjort det, hadde jeg hvert fall gjort noe, sier hun. I ettertid skulle hun så gjerne ha sett at hun hadde gjort det hun kunne for å redde sønnen, selv om det ikke hadde hjulpet.
– Det er jeg nødt til å leve med resten av mitt liv, at jeg ikke gjorde noe.
At myndighetene ikke engang kunne hjelpe med å overlevere penger er hardt.
Det faller dem ikke inn hverken i møte med Utenriksminister Børge Brende eller politiet å be direkte om Norge kan betale. For det var hamret så hardt inn hver gang: Norge betaler ikke.
– Det er bittert, sier foreldrene i dag.
Samtidig blir det kjent for det norske folk at IS har et norsk gissel. Det er store medieoppslag. Statsminister Erna Solberg holder pressekonferanse. Hun er tydelig på Norges budskap.
– Norge betaler ikke løsepenger, sier Solberg.
– Det var ikke til diskusjon, sier Elisabeth om budskapet på pressekonferansen. Både måten og ordene som ble sagt var så sterke og utvetydig, sier hun fortvilet.
De forstår bare ikke hvordan det er moralsk og etisk forsvarlig av den norske stat å ikke gripe inn når bilder med sønnen uten fingre kommer.
Hva er vel 26 millioner kroner for hans lidelser?
Høsten 2015: De lever, på et vis, den høsten. Men så, håpet stiger.
Et land har tilbudt seg å forhandle med IS, blir de fortalt. Det er håp om at Ole Johan Grimsgaard-Ofstad snart kan bli sluppet fri fra fangenskap.
Hvilket land som nå forhandler med terrorgruppa er hemmelig, en hemmelighet foreldrene til Ole Johan må ta med seg i graven.
18. november kommer politiet til København. De planlegger å ta bilde av Elisabeth og Ole som skal ligge i en eske som ordnes i stand. Sammen med klær og toalettsaker er det fint med bilde av foreldrene så Ole Johan har noe kjent å se på, blir de fortalt.
De tar farvel med politiet og kjører bilen inn på båten som skal frakte dem til Oslo neste morgen. Med håp om en løsning. Det blir bare ikke som de har tenkt.
En time etter at båten legger fra København får de beskjeden. Ole Johan er henrettet. IS var aldri seriøse med forhandlingene, sies det.
På båten er de alene, det er ingen lege om bord. Politiet informerer kapteinen, han bidrar så godt han kan. Politiet prøver å nå dem med helikopter, man kan ikke lande på båten. Fra å være oppløftet, faller de ned i en grunn så dyp av sorg.
– Vi savner han så mye, sier Elisabeth. Det er så mange tårer.
Når de legger til kai i Oslo tar politiet imot dem. Han ble skutt, forteller de. Det gikk fort. Han led ikke. Det er en slags trøst, tross alt.
Fra Oslo følger politiet dem til datteren og søsteren til Ole Johan. På veien stopper de på en bensinstasjon. Blant duften av pølser, hyller av sjokolade, troner avisstativet. Bilder av deres sønn pryder forsidene.
Det er ikke til å fatte.
I ettertid har familien fått vite at Ole Johan trolig ble drept 17. november. Hans død blir annonsert i propagandamagasinet som kom ut 18. november 2015.
November 2016 (København): Livet må gå videre. Litt etter litt har de tatt opp Ole Johans ting som har ligget nedpakket i en eske. Da kommer savnet og minnene, om de lange klemmene. Godheten dem imellom.
– Det er bittert å tenke på hva han måtte gjennomgå før han døde og hva han tenkte om oss, sier Ole.
Tiden har gitt dem rom til å tenke. Hva om Ole Johan hadde vært en diplomat, en høytstående person i det offentlige tenker de, hva da?
– Tror dere ikke han ble viktig nok for myndighetene?
– Nei, det ligger i kortene, han var ikke det, sier de. Han var en student, studerte statsvitenskap.
Men: Et liv er et liv, enten du er slik eller slik.
Nå lever han gjennom minnene de har. Det har hjulpet å sette bilder i album for Elisabeth, å huske gutten med krøllene og hviske ut den gule fangedrakten.
Det ble et paradoks. På et tidspunkt ble det bevilget 30 millioner kroner til en bokmesse i Frankfurt i 2019 hvor norsk litteratur skulle presenteres. Nesten det samme beløpet IS krevde.
– Jeg vet det høres dumt ut, men når man er i en slik situasjon, er det bare sånt som faller inn i øyeblikket, sier Elisabeth.
– For Norge hadde helt sikkert hatt 26 millioner kroner, sier Elisabeth.
– Det var viktig for norske myndigheter å få frem var at vi ikke kan bidra til å utbetale løsepenger, hverken direkte eller indirekte. sier utenriksminister Børge Brende (H) til NRK.
Han sier at dersom Norge hadde bidratt til å utbetale løsepenger, ville det ha satt andre norske liv i fare og norske statsborgere ville ha blitt kidnappingsmål for terrororganisasjoner.
Brende legger til at å hjelpe til å utbetale løsepenger til terrororganisasjoner er i strid med folkeretten og internasjonale lovverk
–Vi har satt enorme ressurser inn på å hjelpe familien, men det er altså Isil som må ta ansvaret for dette. Det er de som har lemlestet og drept Ole Johan, sier Brende.