Hopp til innhold
Kommentar

Hva fikk Will Smith til å ødelegge sin egen store kveld?

En av verdens største filmstjerner har en bakgrunn preget av vold og vonde følelser.

Will Smith med bøyd hode da han mottok Oscar.

Parallellen mellom scenen Smith beskriver fra barndommen og scenen i Los Angeles natt til mandag er nærmest lysende, skriver NRKs kulturkommentator.

Foto: RUTH FREMSON / NYT

Alle visste at Will Smith kom til å vinne Oscar for beste skuespiller natt til mandag. Skuespilleren hadde vært en favoritt i flere måneder allerede.

Rollen som Richard Williams, den ambisiøse faren til tennisstjernene Serena og Venus Williams, var den typen prestasjon Oscar-velgerne elsker å belønne. Den krevde at Smith måtte endre talemåte og utseende, og gå gjennom en historie med voldsomme følelser og kast, triumfer og nederlag.

Alt lå til rette for at Smith omsider skulle krones til kongen av Hollywood. Og det var et øyeblikk han hadde jobbet for lenge.

Noe av svaret finnes i Smiths egen selvbiografi.

Will Smith ble først en publikumsyndling gjennom komiserien «The Fresh Prince of Bel Air» på begynnelsen av nittitallet, og snart struttet han selvsikkert inn i store blockbusterne som «Independence Day» (1996) og «Men in Black» (1997). Smith fremsto som smilende og avslappet, med upåklagelig komisk timing og karisma i bøtter og spann. Han ble en av verdens største filmstjerner.

Men Smith var som den famøse svanen, som seilte grasiøst av gårde uten at andre kunne se bena som padlet som rasende under vannoverflaten. Den tilsynelatende bekymringsløse sjarmen lå som et slør over den sultne, hardtarbeidende og ekstremt ambisiøse mannen som ikke ville nøye seg med å være populær.

Smith ville bli tatt seriøst som skuespiller og kunstner, han ville vinne priser. Men prisene glapp unna. De mer alvorspregede rollene hans virket seige og tunge, og vakte ingen synderlig interesse. Han ble Oscar-nominert i 2002 og 2007, men var aldri i nærheten av å vinne. Ikke før nå.

Og så falt slaget.

Smith tok ikke bare øyeblikket i solen fra seg selv.

Fra Oscar-scenen slo komiker Chris Rock en vits om Smiths kone, Jada Pinkett-Smith, og hennes skallethet. Hun har en sykdom som forårsaker hårtap, og vitsen fikk mannen hennes til å gå opp på scenen og fike til Rock, før han brølte to ganger: «Keep my wife’s name out of your fucking mouth». Ansiktet hans var en stiv maske av raseri.

Den profesjonelle Smith hadde mistet fullstendig herredømme over seg selv. Kvelden ble ikke en historie om seier, men om nederlag. Smiths etterlengtede Oscar kommer aldri til å bli nevnt uten at historien om ørefiken nevnes i samme åndedrag. Det var et eksempel på spektakulær selvsabotasje, på en mann som spenner ben på seg selv en meter før målstreken.

Xh9zlJBInfc

Men hvordan kunne det skje?

Noe av svaret finnes i Smiths egen selvbiografi, som kom i fjor høst. Den heter bare «Will». Allerede i første avsnitt av første kapittel beskriver skuespilleren det han ser på som sin egen kjerne:

«Jeg har alltid sett på meg selv som en feiging. De fleste av barndomsminnene mine handler om at jeg er redd, på den ene eller den andre måten – redd for andre barn, redd for å bli såret eller ydmyket, redd for å bli sett på som svak. Men mest av alt var jeg redd for faren min.

Da jeg var ni år gammel så jeg faren min slå moren min i hodet så hardt at hun kollapset. Jeg så henne spytte blod. Det øyeblikket på det soverommet definerte den jeg er i dag, mer enn noe annet øyeblikk i livet mitt. Skjult i alt jeg har gjort siden da, alle prisene og all applausen, rampelyset og oppmerksomheten, rollefigurene og lattersalvene – har det vært en subtil serie av unnskyldninger til moren min for at jeg ikke gjorde noe den dagen. For at jeg svek henne i det øyeblikket. For at jeg ikke konfronterte faren min. For at jeg var en feiging.

Den du kjenner som «Will Smith», rapperen som dreper romvesener, filmstjernen som er større enn livet selv, er i stor grad en konstruksjon – en rollefigur som er omhyggelig skapt og tilpasset – designet for å beskytte meg selv. For å skjule meg selv fra verden. For å skjule feigingen».

Parallellen mellom scenen Smith beskriver fra barndommen og scenen i Los Angeles natt til mandag er nærmest lysende.

Som barn klarer han ikke å beskytte den viktigste kvinnen i livet sitt mot en mann som angriper henne, og det svir seg inn i ham, inn i selve identiteten hans. Så, idet han står overfor sin største triumf, blir den kvinnen som nå står ham nærmest utsatt for det som måtte fremstå som et angrep, mens han selv sitter ved siden av henne.

Gutten grep ikke inn, mannen klarer ikke å la være.

Det var et eksempel på spektakulær selvsabotasje.

Det er ikke det minste rart at rollen som Richard Williams appellerte til Smith. Williams er en tigerfar, sine barns hvileløse beskytter. Han griper kontant inn i situasjoner der han mener at døtrene blir respektløst behandlet. Det er slik sett heller ikke det minste rart at Smith sammenlignet seg med Williams i den tårevåte talen han holdt da han omsider fikk Oscaren sin i hendene, mens han forsøkte å forklare og unnskylde det han hadde gjort like før.

Alt handlet om kjærlighet, hevdet han. «Richard Williams forsvarte familien sin iherdig … Mitt kall er å elske mennesker og beskytte mennesker … Kjærligheten får deg til å gjøre sinnssyke ting».

Mens han snakket, gled kameraet bort mot Serena og Venus Williams, som klappet med uutgrunnelige ansikter. Smith hadde unektelig satt dem i en kinkig situasjon ved å påkalle faren deres for å forklare sine egne handlinger, for hva var det egentlig de nå klappet for? For filmen som hyllet Richard Williams, eller for Smiths forsvar for seg selv?

Kvelden ble ikke en historie om seier, men om nederlag.

Sikkert var det i alle fall at det var en hendelse som fikk alt annet som hendte den Oscar-kvelden til å blekne, og som fratok de andre vinnerne, mange av dem langt mindre berømte enn Smith, sin seierskveld.

Regissør Jane Campion vant Oscar for beste regi som en av ytterst få kvinner i historien, musikeren Questlove ble belønnet for sin dokumentar om soulmusikk, og ingen snakket om det etterpå. Smith tok ikke bare øyeblikket i solen fra seg selv, han tok det også fra mange andre.

Samtidig satte han i gang en diskusjon som er sår og interessant. Fascinerende nok tas Smith i forsvar av to høyst ulike grupper: Av verdikonservative som nikker anerkjennende når en mann tar fysisk igjen mot en fornærmelse mot kona, og av progressive som mener verbal hån mot utsatte grupper, som Chris Rocks vits, må betraktes som en form for vold.

Det er blitt en samtale som spinner av sted i alle retninger, som handler om verdier, om kjønnspolitikk, om sykdom, om humor, om film generelt og Oscar-utdelingen spesielt.

Men først og fremst handler det om en liten gutt som står i et soverom og ser moren sin gå i gulvet, uten at han kan gjøre noe med det.

LES OGSÅ: