Hjelp dem der de er

Vi må snu hele asyl- og innvandringspolitikken på hodet. Men noe av det vanskeligste med å ta debatten, er at man fort blir satt i en bås som polariserende og populistisk.

Men innvandrings- og flyktningproblematikken er ikke først og fremst en valgkampsak, men et ekstremt viktig tema, fordi det handler om skjebnen, helsen og livene til mennesker i en ekstremt sårbar situasjon.

Og nå skal jeg si det alle politikere sier i Dagsnytt 18: Jeg mener vi må tørre å ta debatten.

For det er ikke polariserende eller populistisk å snakke om innvandring for et ansvarlig styringsparti som Høyre. Det er først og fremst nødvendig.

Situasjonen i Afghanistan er svært krevende. Historiene vi leser om skjebnene i Kabul er rystende, og som forelder blir jeg sterkt berørt av bildene av afghanske barn i armene til norske spesialstyrker.

Jeg er overbevist om at Talibans stadige erobringer av terreng i Afghanistan vil føre til en ny flyktningkrise. Da må vi her i Vesten, Europa og Norge spørre oss selv hvordan vi kan bidra til å gjøre situasjonen bedre for alle menneskene som nå opplever at hverdagen deres faller fra hverandre – igjen.

Enkelte tar til orde for å hente mange til Norge. Jeg kan forstå at det umiddelbart virker som det eneste riktige å gjøre som medmennesker. Men realiteten er nok at det heller vil være som å sette et ørlite plaster på en arterieblødning. Med andre ord: Svært lite effektivt.

Men det er ikke bare situasjonen i Afghanistan som vil by på migrasjonsutfordringer. Verden står også midt oppi en klimakrise, og generalsekretær i Flyktninghjelpen har tidligere denne måneden varslet at vi om få år i verste fall kan få opp mot én milliard klimaflyktninger.

Det sier seg selv at det norske velferds- og integreringssystemet vil knekke fullstendig sammen dersom vi tar imot millioner flyktninger. Vi vil ikke engang tåle noen hundre eller titalls tusen flyktninger. Migrantene vil bli skadelidende. Det norske folk vil ikke få velferden de har rett på.

Med dette som bakteppe skal jeg si noe som har fått norsk venstreside til å reagere sterkt tidligere: Vi må hjelpe dem der de er.

Innvandrings- og asylpolitikken er et felt som engasjerer meg dypt politisk. Jeg er brennende opptatt av hvordan vi kan sikre norsk velferd, gi god integrering til de kvoteflyktningene som kommer hit, og samtidig gi effektiv hjelp til alle de som ikke får komme hit.

Flyktningkrisen i 2015 er for meg prakteksempelet på hvordan man ikke skal håndtere en heftig migrasjonsstrøm. Enkelte europeiske land, som Sverige og Tyskland, var villige til å ta imot mange. Denne viljen er så å si forduftet i dag.

En ny migrasjonsstrøm vil i år møte stengte grenser i Europa.

Det beste eksempelet på dette er muren som akkurat nå bygges ved den greske grensebyen Alexandroupolis. Frykten for en ny flyktningkrise og belastningen det vil medføre for samfunnet i Hellas, gjør at greske myndigheter nå har besluttet å hastebygge en 40 kilometer lang grensemur for å holde eventuelle flyktninger unna.

Dette er signaler vi i Norge må ta på alvor. De som virkelig fikk kjenne den forrige flyktningkrisen på kroppen, er nå svært bekymret for en ny. Hva betyr det?

Det betyr at tiden er inne for å snu hele asyl- og innvandringspolitikken på hodet. I stedet for å hente folk til Norge, må vi sende hjelp til nærområdene. I stedet for å gi tradisjonell bistand, må vi bidra til å bygge opp samfunn som igjen kan stå på egne ben.

Vi må i større grad stille krav til hva vi forventer at bidragene vi gir resulterer i, fordi det å stille krav er å bry seg.