Som ekspedisjonsleder på flåten Tangaroa og senere på forskningstoktet Kon-Tiki 2, har jeg krysset Stillehavet på balsaflåte tre ganger de siste femten årene. Jeg er vant til å seile i uker og måneder uten å se tegn til sivilisasjon.
Jeg har saumfart havet for plast med trål og pinsett. Jeg har filtrert vann med avanserte instrumenter for å finne mikroplast i verdens største hav – biter som knapt er synlig med det blotte øye.
Nå har jeg byttet ut flåten med den vesle ekspedisjonsbåten vår «Nanoq», og jeg har forlatt Stillehavet til fordel for hjemlige farvann, nemlig Norskehavet og Nordsjøen.
Overgangen til seiling i Nordsjøen er stor. Der har jeg blitt fullstendig overveldet, for rundt meg reiser det seg kolossale byggverk.
De står der på overtid. Jeg er bokstavelig talt omringet av flere millioner tonn søppel.
Om lag 10.000 plattformer i verden lager fossil energi. Fjerning av gamle plattformer er blitt et brennhett tema i den globale olje- og gassindustrien.
Særlig i Nordsjøen, hvor oljeselskapene akkurat nå sliter med astronomiske regninger for skroting av plattformer.
Men problemet nevnes ikke de norske partiprogrammene.
Når folk får magesår av noen vindmøller i horisonten, er jeg spent på hva de vil si når 86 norske gigaplattformer skal flyttes til en havn nær dem.
Er det noen kommuner på Vestlandet som vil ha en plattform eller to inn i fjorden? Rekk opp en hånd!
Byråkratene, regjeringen og det meste av opposisjonen har ikke engang noen plan. Det bør de ha. De fem anleggene i Norge som resirkulerer oljeplattformer ville brukt minst hundre år på jobben.
I sommer seilte vi blant annet til Shetland. På hjemturen blåste en kuling oss tett på tre fundament som raget tretti meter over havflaten. Disse rustne, dystopiske kulissene er britenes redselsfulle spøkelsesanlegg. Greenpeace malte budskapet «Toxic Waste» på et av dem for et par år siden.
Jeg er uenig med dem i en rekke saker, men her har miljøaktivistene et poeng.
Innholdet er 640.000 kubikk med oljeholdig vann og sedimenter iblandet 11.000 tonn olje. Dette vil britene etterlate i havet, sammen med resten av stål- og betongsøpla til oljeselskapene Shell og Esso.
Mektige EU-land har protestert kraftig. Det samme har oljeproduserende naboland av oss som Danmark. Men ikke vår regjering. De støttet britene og Shell sine planer.
Det er en skam for Havlandet Norge.
Oljeselskapene vil ikke si når brønnene skal stenges og plattformer skal skrotes. Petroleumsloven tillater dem å gi beskjed om dette så sent som to år før feltet stenges.
I historisk kontekst er det «dagen før».
Vi vet at mange tusen brønner i Nordsjøen vil stoppe produksjonen i årene som kommer. Opphuggingen foregår akkurat nå, og vi har altså en regjering som godtar britenes svineri og som ikke har hendene på rattet.
Vi trenger planer og bevilgninger for at flere norske havner skal kunne ta imot oljeplattformer til opphugging.
Det må være mulig for verftene som skal hugge opp plattformer å foreta nødvendige investeringer uten at oljeselskapene hele tiden forandrer planene for når og hvordan det skal skje.
Og vi kan ikke la oljeselskapene drifte plattformer som går med underskudd, bare for å slippe unna kostnadene med skroting.
Lovverket vårt sier at oljeselskapene må ha en plan for avvikling fra de starter opp et oljefelt.
Loven burde vært kort og enkel: Kan du dra en plattform ut til sokkelen med 1980-teknologi, skal du også få ryddet alt tilbake til havna og resirkulere den med 2020-teknologi.
Når Oljedirektoratet nå innrømmer stor usikkerhet knyttet til kostnadene for nedstengning og opphugging, er det alvorlig grunn til bekymring.
Lyspunktet er at mange som i dag jobber på en oljeplattform i fremtiden vil jobbe med gjenvinning. Ord som «demoleringsarbeider» vil erstatte dagens «oljearbeider».
Kostnadene for miljøet er også usikre. Å flytte en plattform krever en spesialbåt på størrelse med fem jumbojeter.
Det er uten å regne med søylene som er forankret i havbunnen. De er opptil åtte ganger tyngre enn selve plattformen og veier omtrent det samme som Empire State Building.
Ingen har erfaring med å dra i land dette. Ifølge Shell sine egne tall vi det å bringe en plattform til land føre til enorme CO₂-utslipp.
Flytting og resirkulering av femti plattformer uten fundament tilsvarer de samlede årlige CO₂-utslippene til Equinor.
Samtidig ønsker Norge – på papiret – å redusere utslippet av klimagasser med 50 prosent innen 2030.
Kan vi gjøre som britene og etterlate alle fundamentene, fulle av råolje, tungmetaller og gift? Eller kan vi gjøre det Shell var i gang med på 90-tallet og senke alt i Atlanterhavet?
Nei.
Norge er med på konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet (OSPAR).
FNs havrettskonvensjon er krystallklar på at innretninger på kontinentalsokkelen som ikke er i bruk, skal fjernes. Det er forbudt å dumpe dem i sjøen.
De kommersielle aktørene våre er på ballen, men for meg virker det som oljeselskapene bestemmer reglene i et kaotisk spill uten dommer.
Da det ble bestemt at Statfjord A skulle hogges opp, jublet alle i Stord. Men så endret Equinor planene nok en gang og forlenget levetiden på plattformen.
Da britene skulle håndtere plattformene sine inngikk regjeringen en gunstig skatteavtale med Shell, hvor staten delte på regninga. Det er opplagt at Boris Johnson ønsket den billigste løsningen framfor den mest miljøvennlige.
Tyskland protesterte i harde ordelag, og fikk alle andre med seg. Men vår Olje- og energiminister støttet altså britenes plan.
Jeg inviterer arvtageren Tina Bru til å bli med «Nanoq» på en seiltur i Nordsjøen. Da vil hun kanskje føle seg mer ydmyk og se overgrepet mot havet fra et nytt perspektiv.
Jeg er stolt og importert av den norske oljealderen og alt vi har fått til, og oljeeventyret vil nok vare en stund til. Men Norge må være et foregangsland og vise verden vei i håndteringen av plattformsøppelet.
Skal vi lage en plan snart?
