Regjeringens langtidsplan for Forsvaret, «Kampkraft og bærekraft», prioriterer anskaffelse av strategiske kapasiteter som nye F-35 kampfly, nye ubåter og nye maritime overvåkningsfly. Disse er imidlertid kun «strategiske» dersom en potensiell motstander opptrer slik at Norge faktisk kan bruke disse kapasitetene, eller at deres tilstedeværelse gjør at motstanderen velger ikke å utøve press mot norske myndigheter.
Presisjonsvåpen
Det finnes en rekke hybride scenarioer hvor disse kapasitetene ikke er egnede, eller der bruk vil gi en kraftig eskalerende effekt. Langtidsplanen bygger på en forutsetning om at krig i Norge ikke vil bli utkjempet på bakken, men ved hjelp av avstandsleverte presisjonsvåpen. Det er en farlig forutsetning, og helt uten støtte i reelle erfaringer fra blant annet Afghanistan, Irak, Libya, eller for den saks skyld Syria, Ukraina og Georgia.
Nye kampfly, ubåter og overvåkningsfly er formidable kapasiteter, men bakkestyrker må utgjøre kjernen i ethvert forsvar. I dag mangler Hæren volum og utholdenhet. Det innebærer en risiko for kollaps om den settes på prøve. For å låne en av de mest ivrige forsvarerne av langtidsplanen, tidligere forsvarssjef Sverre Diesens, ord, har hæren i dag også for liten «evne til å påvirke motstanderens risikovurdering.»
Skal forhindre krig
Under den kalde krigen kunne Forsvaret på kort varsel mønstre opp til 400.000 soldater. Vi hadde en beregnet «holdeperiode» på åtte til 12 uker mot en konvensjonell invasjonsstyrke, og satt med et bredt register av virkemidler og handlemåter for både å eskalere og de-eskalere.
Nå er det selvfølgelig hverken realistisk eller ønskelig å gjenopprette kaldkrigsstrukturen. Vi er, og vil være, avhengig av alliert støtte. Likevel må vi ikke stille oss slik at vi i mangel på alternativer blir nødt til å etablere en stridssituasjon for å utløse Natos artikkel 5 om vi kommer i en konflikt.
Et hovedproblem med langtidsplanen er at den forutsetter krig, og måler relevans i forhold til det. Forsvarets viktigste oppgave er derimot fortsatt å forhindre krig. Soldater på bakken demonstrerer forsvarsvilje, og påvirker i høyeste grad risikovurderingen hos motstanderen.
Avskrekkende og beroligende
Norge er et lite land med grense mot en stormakt, og vi har en lang kystlinje mot et strategisk viktig havområde. Den norske basepolitikken, som utelukker permanente baser for allierte styrker i Norge i fredstid, er en lavspenningspolitikk og har stått på to pilarer; avskrekking og beroligende tiltak.
Nå ser vi imidlertid en trend der retorikken går vekk fra beroligelse og i retning av mer vekt på strategiske kapasiteter med mulighet for en eskalering som skal bidra til avskrekking. I en slik situasjon kan et lite spisset forsvar virke krisedrivende. Russland har en geopolitisk strategi, og det vil alltid være en fare for at russerne vil bruke begrenset makt ovenfor Norge. Samtidig må vi ta inn over oss at russerne kan tenke det samme om oss.
I langtidsplanen legger regjeringen vekt på å styrke norsk etterretning. Det er en fornuftig prioritering. Etterretning gir innsikt og gjennomsiktighet. Den fører til bedre situasjonsforståelse og er grunnleggende for stabilitet. Det er imidlertid en feilprioritering når kjøp av fire nye overvåkningsfly – Boeing P-8 Poseidon – i realiteten går på bekostning av en allerede vedtatt opprustning av brigaden i Nord-Norge til en operativ mekanisert hæravdeling, samt mulighetene for å etablere et oppgradert HV på 45.000 personer.
Hva med kyst- og landforsvaret?
Gitt at flyene samlet flyr cirka 2000 timer i året har vi i dag overvåkingsfly som fortsatt kan brukes i mange år. Med en planlagt innholdsmessig oppgradering vil også Orion-flyene få de samme kapasiteter til overvåkning og antiubåtkrigføring som P-8 Poseidon. Dette er planlagte oppgraderinger som hittil har blitt satt på vent. Venstre har derfor i vårt helhetlige alternativ til langtidsplanen satt av 1.500 millioner kroner til denne oppgraderingen.
Langtidsplanen legger opp til en samlet økning i pengebruken på kr 165 milliarder over 20 år. Den har blitt lansert som en historisk satsing på Forsvaret. De foreslåtte investeringene binder opp det meste av Forsvarets drifts- og investeringsmidler uten at forsvaret av kysten og landforsvarets rolle er klarlagt. Et forsvar uten en relevant og moderne landmakt er et forsvar ute av balanse, som dermed kan utmanøvreres. Det er en for høy pris å betale, uansett gunstige tilbud om innkjøpsordninger.
Heller soldater enn kampfly
Venstre har etterlyst en klar prioritering av Hæren og Heimevernet i Langtidsplanen. Det er knyttet stor usikkerhet til om vi i det hele tatt vil være i stand til å finansiere et høyteknologisk forsvar slik regjeringen legger opp til, og det er uklart hvordan de økonomiske rammene for Forsvaret vil være de nærmeste årene.
For Venstre er det derfor helt avgjørende at det ikke blir gjort store investeringsbeslutninger i Stortinget som svekker det økonomiske handlingsrommet som er nødvendig for å styrke Hæren, Heimevernet og Kystforsvaret. Det kan medføre uopprettelig skade på Norges forsvarsevne, og vi kan i realiteten bli oppfattet av både USA og Russland som et land uten evne til å prioritere egne soldater på bakken.
Forsvaret trenger forutsigbarhet i grunnstrukturen, og vi må sikre at landforsvaret (Hæren og Heimevernet) og kystforsvaret med Sjøheimevernet (SHV) og Kystjegerkommandoen (KJK) kan opprettholdes og moderniseres i en periode med store endringer i de overordnede forutsetninger for Norges forsvar. Dette må prioriteres foran nye P-8 overvåkningsfly, som vi med dagens utstyr kan klare oss uten.
Følg debatten på og
