Kronikk

Gud hjelpe meg for en velvilje

Hvorfor tåler vi religiøse uttrykk så godt, så lenge de ikke er våre egne?

Olav Brostrup-Müller

Står vi overfor en ny variant av det kulturradikale fenomenet vi så fra 60-tallet, der man var negativ til kirka, men positiv til kvinnelige prester, spør Olav Brostrup-Müller.

Det var liksom ikke måte på hvor dumt det ble, da et par av våre øverste folkevalgte luftet sin forundring på tampen av Kristi himmelfartsdag:

Det var ramadan og id i alle kanaler, mens den kristne helligdagen som falt på samme dato glimret med sitt fravær i offentligheten – særlig tydelig var dette hos allmennkringkasteren NRK. Var dette et uttrykk for en ny religiøs virkelighet?

I ettertid har det blitt vitset godt om Kristi Himmelfart-utfallet til både Sylvi Listhaug og Ap-topp Else May Norderhus, og det er ikke rart – for det er en overdrivelse å si at røddagene i mai er religiøse høytider som får nordmenns hjerter til å bevre og øynene våre til å fylles med tårer.

I norsk kristendom 2021 er Gud en slags himmelsk HMS-ansvarlig, som går i pridetog og resirkulerer plastavfall.

De færreste av oss setter fram grøt til Pinse-svinet eller baker himmelfartsboller til familien. Greit nok.

Men for meg er spørsmålet i bakgrunnen fortsatt ubesvart: Hvor kommer den fra, denne påfallende forskjellen i toleranse overfor religiøse uttrykk i den ikke-troende delen av befolkningen?

At så mange som ellers er allergiske mot religiøse uttrykk i offentligheten likevel er positive til islam, hva kommer det av?

Står vi her overfor en ny variant av det kulturradikale fenomenet vi så fra 60-tallet og utover, der man var negativ til kirka, men positiv til kvinnelige prester?

At mye av dagens islam-toleranse på samme måte skyldes en oppfatning av muslimer som outsidere i samfunnet?

Kanskje er ramadan i vår del av verden det samme som julebukk og fastelavnsboller.

Her er det flere ting det hadde vært interessant å diskutere, men i den grad noen hadde håpet på en opplyst offentlig debatt om temaet, ble alle drømmer knust da Frp-leder Sylvi Listhaug tok ballen og løp av gårde med den.

Så da ble vi stående der, da – i hver vår leir, som vanlig: De moderne mot de tradisjonelle. De gode mot de onde. De som hadde skjønt tegninga, mot dem som førte hånden opp mot korset i halsgropen og grep om det, bekymret.

Norge er ikke lenger et land befolket av gudfryktige mennesker, selv om Gud fortsatt har en halv aksje i både flagget, nasjonalsangen og grunnloven vår. Mye tyder på at nordmenn faktisk aldri har vært mindre religiøse. Og er det rart?

Norsk kristendom anno 2021 er tynt blandet saft, med Gud i rollen som en himmelsk HMS-ansvarlig, som både går i pridetog og resirkulerer plastavfallet sitt. Er det rart man er lunken?

Vi tror heller ikke på påskeharen, tannfeen eller nissen – selv om de alle sammen inngår i ulike ritualer som hvert år utføres i norske hjem. Muligens er det her feilen ligger. Muligens er det feil å snakke om religion når man snakker om ramadan?

Mine venner på sosiale medier hilser respektfullt til muslimske naboer på en måte som få norske bedehusgjengere er forunt.

I Bushra Ishaqs bok «Hvem snakker for oss?» refererer hun til en undersøkelse hun selv fikk gjennomført, og som viser at 1 av 4 nordmenn med bakgrunn fra muslimske land i dag ikke betegner seg selv som muslimer. Det å bo i et av verdens mest sekulære land påvirker oss alle, inkludert muslimer.

Kanskje er ramadan i vår del av verden i bunn og grunn det samme som julebukk og fastelavnsboller – en tradisjon, en identitetsmarkør? At de som deltar i stor grad er ikke-troende – slik gudløse nordmenn flest feirer jul hvert år?

Det finnes dem som påstår det. Hvor de har vissheten fra, vet jeg ikke. Men inntil videre noterer jeg at mine venner på sosiale medier hilser respektfullt til sine muslimske naboer og kolleger på en måte som de færreste norske bedehusgjengere ville vært forunt.

Jeg tror vi kunne hatt godt av å bore litt i det der. Spurt oss selv hvorfor det er slik, og hvilken plass religion egentlig burde ha i et moderne samfunn – fremfor alt hos allmennkringkasteren NRK.

Kanskje hadde det til og med gått an å håpe at feiring av religiøse høytider ble erstattet av tunge satsinger på filosofi og vitenskap, ikke bortgjemt i en eller annen støvkrok på P2, men på ordentlig, i alle kanaler?

Der er vi ikke ennå. Men det er jo lov å håpe.

Insh’allah?