Dermed var diskusjonen om å nave i gang. Jeg hevdet at Nav er for kontrollerende, og at det er for ille at man ikke kan ta seg en langhelg i Berlin uten å få trekk i dagpengene. Da fikk jeg uventet motbør, for ja, det er jo bare rimelig at man ikke kan ta seg slike friheter når fellesskapet punger ut. En langhelg med gutta i Berlin er det bare å glemme, de kunne like gjerne ha begynt med elektroniske fotlenker.
De færreste vil neppe nave, det er en ufrivillig situasjon som tærer på psyken; man føler seg som en B-kaste i samfunnet, det er begrenset hva man kan foreta seg. Det er som om livet står på vent i år etter år.
24/7
For Nav legger seg opp i hva man gjør på fritiden. De hevder at det å være jobbsøker er en fulltidsjobb. Ikke en jobb som varer fra åtte til halv fire, men hele døgnet. Også i helger. Nav tror visst at det dukker opp nye relevante jobber hele tiden, hvert eneste sekund skyter de opp som paddehatter.
Og Nav har ikke hørt om søknadsfrister, i deres univers må man visst sitte parat foran skjermen og søke i det øyeblikket stillingen legges ut. Hvis ikke forsvinner de like fort som de dukket opp.
Det vil si at hvis du gjør noe annet, som for eksempel å skrive en kronikk som denne, så må det meldes inn som ubetalt aktivitet.
Det nyeste påfunnet er en jobblogg hvor man må føre opp samtlige stillinger man søker på. Om man ikke benytter seg av den i løpet av tre dager, får man en telefon fra saksbehandleren. Det kan virke mot sin hensikt. Jeg tror jeg har brukt mer tid på deres skjemavelde enn på faktisk jobbsøking.
For Nav skal ha total kontroll. Å søke jobber er visst en tjuefiretimersjobb. Hvor er skjemaet man bruker for å føre opp antall timer søvn per natt, sånn at man kan trekke det fra dagpengegrunnlaget?
Ikke jobb for mye!
I vår meldte jeg fra om at jeg hadde takket ja til et jobbtilbud via jobbloggen; etter en runde med systemet, fikk jeg vite at det ikke er noen som leser den. Problemet virker å være at det universet, deres virkelighet, er parallelt med det universet folk flest lever i.
Nav skal få folk opp av sofaen og ut i arbeid. Men har man en deltidsjobb blir man straffet om man jobber mer enn et visst antall timer per uke. Straffen er at dagpengene uteblir. Da blir det vanskelig å betjene husleien, noe jeg selv har bittert erfart mer enn en gang på grunn av en deltidsjobb i utelivsbransjen der arbeidstiden varierte veldig fra kveld til kveld.
Man blir med andre ord straffet for å vise vilje til arbeid, jeg vet ikke om det er den rette medisinen for å få folk opp fra sofaen. Men allikevel snakkes det så varmt om egeninnsats. Det gjelder selvfølgelig kun så lenge det er på deres premisser.
For hver gang jeg er ferdig på et prosjekt må jeg ha dagpenger. Det er ikke mitt ønske, jeg vil ikke nave, men regjeringen har da vitterlig åpnet for økt grad av midlertidighet.
Student? Nei, takk
I fjor høst begynte jeg på en bachelorgrad ved siden av mastergraden jeg har fra før. Dette for å styrke sjansene mine i arbeidslivet, for å gi meg selv flere ben å stå på. Men da jeg etter endt prosjekt søkte om dagpenger ved siden av studiene, fikk jeg beskjed om at dette ikke var mulig.
Skulle jeg ha støtte, måtte jeg slutte på bachelorgraden jeg hadde kommet inn på. En bachelorgrad med begrenset antall plasser og opptak kun annethvert år. Min egeninnsats var ikke god nok for Nav. For de skal ha total kontroll, og det til den grad at det hemmer innovasjon og utvikling. Det ville sannsynligvis ha kostet samfunnet mindre å støtte meg gjennom ekstrautdanningen i de par årene det ville ha tatt, enn å gi meg dagpenger i x antall år.
Argumentet er at man ikke skal kunne gå på dagpenger mens man er under utdanning. Nav skal ikke finansiere studier. Det kan jeg i utgangspunktet forstå. Men det burde stille seg annerledes når det er snakk om voksne mennesker med høy utdanning som har jobbet i noen år.
Iskaldt gufs
Det er en grunn til at man får utnevnt en saksbehandler; det er fordi ingen saker er like, fordi brukerne har ulike forutsetninger. Da burde det være hjemmel for å bruke skjønn, for å vurdere brukere ulikt.
Retorikken oser av New Public Management. Det er brukeren i sentrum. Men kun om brukeren først har underkastet seg Navs regime. Reglene er like for alle. Det finnes ikke rom for skjønn. Det finnes ikke rom for utvikling. Det er som et iskaldt gufs fra et byråkratisk syttitall. Ingen forståelse. Det kan virke som om Navs mål ikke er å få folk i arbeid, men å drive brukerne sine til motløshet.
Problemet er med andre ord at Nav ikke er fleksible nok. Det hadde sannsynligvis hjulpet med mindre grad av kontroll og mistenkeliggjøring. De må faktisk tilpasse seg hver enkelt bruker, ikke kun late som om de gjør det.
La folk dra på langhelg i utlandet, så føles det mindre som om livet står på vent, og man får mer motivasjon til å stå på. Det er mer samfunnsøkonomisk forsvarlig å sørge for at folk har penger til å holde et visst forbruk ved like, og dermed øke BNP, enn at de står i matkø med en kupong i hånden.
Per i dag bidrar Nav til å gjøre Norge fattigere.
P.S.
Jeg er for tiden i full jobb, så jeg trenger ikke å melde inn denne kronikken som «ulønnet arbeid» på meldekortet.
Følg debatten: og
