Agnes Moxnes er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
Da de norske fotballgutta tapte 0–2 mot Nord-Irland nå i mars, brukte Kveldsnytt halvparten av sendetida si til å snakke om det.
Som om det er en nyhet at det norske landslaget taper en fotballkamp. Det er ingen nyhet, det er en vane.
De er ikke gode nok. Så hvorfor skal vi bry oss? Kan vi ikke bare ignorere dem? Glemme dem en stund?
Selvfølgelig kan vi det.
Det er gått sytten år siden det norske herrelandslaget har kvalifisert seg til noe som helst. De har ikke kvalifisert seg til VM, men heller ikke til EM, og det til tross for at nesten halvparten av Europas 52 land – Vatikanstaten og Gibraltar inkludert – kan spille seg til en plass i det europeiske fotballmesterskapet.
Sytten år!
Og selv om noen fortsatt mimrer over de månedene i 1993 da Norge var ranket som det nest beste landslaget i verden, så er fakta per dags dato noe ganske annet.
I fjor var herrelandslaget på 70. plass på den samme rankinglista.
Nå i april 2017: 86. plass! Sammen med Syria (!), Færøyene og Uganda. Ikke fordi vi ikke satser penger og prestisje på det nasjonale laget vårt. For det gjør vi.
Rent budsjettmessig utkonkurrer vi de fleste. Vel 30 millioner kroner koster det å ha et fotballandslag i Norge, mens treneren – i alle fall den forrige – mottok en lønn som bikket fire millioner i året.
Det vil jeg kalle storsatsing! Men så langt har det altså bare ført til flere tap og dårligere lagspill.
I kulturlivet ville en slik utviklingshistorie vært katastrofal. Skattebetalere og frivillige ville klødd seg i huet og lurt på hvorfor de skulle satse penger og egeninnsats på dårlig underholdning og elendig kvalitet. Publikum ville stoppet å kjøpe billetter. Mediene ville naturlig nok vendt skuespillere og musikere ryggen. Politikere kuttet i overføringene og svitsj: Bort med symfoniorkestre, ballett, film, teater og museum.
Men herrelandslaget i fotball?
Der fortsetter forestillingen. År etter år, med full mediedekning før, under og etter kampene. Det jeg lurer på er hvordan kyndige fotballinteresserte kan opprettholde troen og samtidig ta til takke med dårlig fotball og stadig nye nederlag?
Det som slår meg etter å ha stått rundt printeren med kolleger dagen etter nok et norsk nederlag, det er at norske landslagssupportere lever videre på ren og skjær blasfemi.
For under mottoet «den man elsker tukter man» fryder man seg foran printeren med å sende av gårde verbale pasninger om enkeltspillere, målvakten, midtstoppere og deretter spottende skudd rett i mål på dommeren og i særdeleshet treneren: «Den eneste grunnen til at treneren har et hue, er for å holde øra fra hverandre!»
Det er av sine egne man skal ha det.
Denne uka skal Norge spille to landskamper. En såkalt vennskapskamp mot Sverige, og så ny runde VM-kvalifisering. Mot Tsjekkia, og det til tross for at landslaget, med sin nye svenske trener, spilte bort siste VM-sjanse i kampen mot Nord-Irland allerede i mars.
Det er på tide å overse det norske fotballandslaget. Skrive mindre om dem. Lage færre innslag på TV og nettaviser.
Vi bør la dem spille i fred, til de en dag får seg en regissør som kan samle troppene, mane til innsats, løfte spillet og igjen skape de magiske øyeblikkene som gjør fotball til verdens absolutt største og viktigste idrett.
Inntil da kan man jo glede seg til sommerens fotball-EM i Nederland. Der er landslaget til Norge, endatil med verdens beste fotballspiller og Champions League-vinner, i front. Jeg snakker selvsagt om Ada Stolsmo Hegerberg!
HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
