Gi barn skikkelige navn

Disse ordene skal stamme fra en husmann, som kalte sønnen opp etter kongen i håp om å sikre gutten en lykkelig skjebne.

I dag har barnas navn blitt foreldrenes «egotripp».

Ingen kan si noe sikkert om hvor og hvordan navnene i sin tid oppstod. Men ettersom det ville være praktisk talt umulig å leve i et samfunn uten navn, er det klart at mennesker og navn har hørt uløselig sammen fra tidenes morgen.

Personnavn kom opprinnelig i bruk ut fra to hensyn – identifisering av det enkelte individ og fremheving av individets tilhørighet til gruppen, stammen, ætten eller familien.

De første navnene var adjektiver som skildret fremtredende trekk ved navnebæreren, enten egenskaper eller særpreg ved utseendet. Eksempler på slike navn fra steinalderen kan være Snill, Sterk, Hjortefot, Falkeøye.

Forhåpninger

Men snart kom det inn et nytt element i navngivningen, en slags magi der foreldrene la sine forhåpninger for barnet og dets skjebne inn i navnene. De valgte navn med betydninger som pekte på egenskaper de ønsket barna skulle få, eller navn som skulle medføre en lykkelig skjebne som skulle følge barna på veien videre.

Det kunne for eksempel være godhet, skjønnhet, rikdom, styrke, ulike talenter og ferdigheter, beskyttelse fra gudene – alt som kunne være positivt.

Mange gutter fikk dyrenavn – Bjørn, Ulv, Orm – som skulle overføre dyrets styrke og ferdigheter til barnet, eller navn etter våpen – Odd eller Geir, som begge betyr ‘spyd’.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Beskyttelse

Mange jenter fikk navn med en henvisning til guder som skulle beskytte dem, for eksempel Astrid, som betyr ‘vakker kvinne beskyttet av gudene’. Men de fikk også navn som røpet egen styrke, for eksempel Ragnhild, som betyr ‘snarrådig, tapper kvinne’.

Barna fikk gjerne navn som gikk igjen i ætten og den nære familien, som et symbol på trygghet og fellesskap, eller de ble oppkalt etter slektninger som hadde hatt hell med seg, eller etter personer som var gode forbilder for barna.

Det var alltid barnet som sto i sentrum når man valgte navn: Det skulle knyttes til ætten med den samhørighet og støtte det ga, og det skulle ha et navn som ga en positiv og lykkebringende identitet med på ferden.

Manglende respekt

I dag er det snudd på hodet. Trenden i vår tid er at foreldrene tar egne interesser og prosjekter som utgangspunkt når de skal velge navn til barna, eller de velger «morsomme» navn, for eksempel stedet der barnet ble unnfanget.

Victoria og David Beckham har fortalt at dette er bakgrunnen for valget av navnet Brooklyn til den eldste sønnen. Gwyneth Paltrow kalte datteren Apple – er det i håp om at noen skal sette tennene i henne? Datteren til en kjent modell fikk navnet Rainbow – et nydelig ord, men definitivt ikke et navn.

I mine øyne er slike navnevalg et uttrykk for manglende respekt for barnet som person og for barnets integritet. Foreldrene speiler seg i barnets navn, det blir en «egotripp» i stedet for en positivt ladet, innholdsrik «hvit magi» som skal følge barnet videre.

Barnet selv blir en omvandrende reklameplakat som løfter frem foreldrenes identitet – men hva med barnets egen personlighet og rotfeste?

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Navn uhyre viktig

Den personlige identitetsfølelsen er ikke en stabil enhet – den forandrer seg etter hvert som vi samler erfaringer og utvikler oss. Personlighetsteoretikeren Gordon Allport hevder at navnet er uhyre viktig fordi det er det brennpunktet identiteten blir organisert rundt. Og psykologen Kenneth L. Dion mener at det navnet foreldrene gir barnet, vil ha innflytelse på den identiteten det utvikler senere gjennom livet.

Et godt navn med en positiv betydning eller positive assosiasjoner utgjør med andre ord en viktig plattform for barnets selvfølelse og styrke videre.

Når man skal velge navn til et barn, bør man ha i tankene at den lille babyen skal bli et voksent menneske. Mange av de navnene som virker så søte og morsomme når barna er små, er kanskje ikke fullt så artige når man står der som voksen og gjerne vil gi inntrykk av å være en seriøs person.

Det kan ikke være morsomt å komme på et jobbintervju og presentere seg med et navn hentet fra en barnebok når man er blitt en voksen mann som gjerne vil gjøre et sterkt og modent inntrykk.

• LES MER: Hva skal barnet hete?
• LES MER: Sønnen hennes har Norges mest populære navn

Barnet betaler prisen

Løsningen er jo for så vidt enkel – man gir barna et godt, solid navn med positivt innhold, gjerne med en betydning som kan være til støtte når motgangen melder seg, og så kan det søte, festlige, innholdstomme forslaget tas i bruk som et kjælenavn som kan arkiveres når alderen tilsier det.

Da Norge fikk en ny navnelov, gjeldende fra 2003, ble det gitt langt større frihet til å velge mer spesielle og uvanlige navn enn det hadde vært tidligere. I navneloven av 1964 sto det at navnet ikke måtte «bli til ulempe» for barnet. I dagens lov heter det at navnet ikke må bli til «vesentlig ulempe». Bakgrunnen var at man mente folk flest ville ha tilstrekkelig sunn fornuft til å holde barnets beste for øye.

De fleste foreldre har nok den nødvendige sunne fornuften. Men det er dessverre likevel altfor mange barn som går rundt og betaler prisen for foreldrenes uhemmede, overdrevne kreativitet i navnevalgene.