Samtidig som betongstøvet legger seg i Gaza etter at en våpenhvile er erklært mellom Israel og Hamas, er det fort gjort å trekke et lettelsens sukk og tenke at vi er tilbake til normalen.
Men normalen for palestinere, så lenge det ikke finnes en politisk løsning for konflikten som gjør en fredelig sameksistens mulig, er i virkeligheten bare et intervall inntil neste runde med konflikt.
Det 11 dager lange bomberegnet drepte 253 palestinere i Gaza, hvorav 67 barn, og 12 mennesker i Israel, hvorav 2 barn.
Nå vil noen igjen kunne sove om natten. Israelere vil i stor grad kunne vende tilbake til jobb, skole og barnehage, og ta opp igjen fullverdige liv som har blitt satt på vent.
Palestinere står igjen overfor en annen hverdag. «Hvis det er et helvete på jorden, er det barnas liv i Gaza», for å sitere FNs generalsekretær, António Guterres.
Gaza, et område betydelig mindre enn Oslo kommune, ligger i ruiner: tusenvis av bombede hjem, 54 ødelagte skoler og barnehager i tillegg til ni sykehus og 19 klinikker som ble rammet. Hverdagen her blir til en ny runde med kostbar donorfinansiert gjenoppbygging.
Det blir fjerde gang siden 2009, og fortsettelsen av den kvelende, 14 år lange blokaden og avstengingen.
For alle palestinere, både på den okkuperte Vestbredden og i Gaza, er normalen en fortsettelse av en undertrykkende okkupasjon som nå har vart i over et halvt århundre.
Okkupasjonen har omfattende omkostninger for den palestinske befolkningen. Okkupasjonen står i veien for palestinernes rett til selvbestemmelse, og bryter med rettighetene palestinerne har som okkupert sivilbefolkning, ifølge folkeretten.
Beslaglegging av palestinsk jord og naturressurser, husrivninger og tvangsflytting, skade på eiendom og livsgrunnlag, og hemming av bevegelsesfrihet, er tett knyttet opp til de omtrent 250 israelske bosettingene på okkupert palestinsk område.
Bosettinger som både FNs sikkerhetsråd og den internasjonale domstolen har slått fast er folkerettsstridige. Trusler om utkasting av palestinere fra sine hjem i Sheikh Jarrah-området i Øst-Jerusalem var med på å utløse denne foreløpig siste voldsrunden.
Under COVID-19-pandemien har det på ingen måte vært noen avbrekk fra okkupasjonens verste følger. Tvert imot har det vært en markant økning i både husrivninger og bosettervold.
Ifølge FN, var det en betydelig økning i antall husrivninger og konfiskering av palestinsk eiendom på Vestbredden i 2020. I løpet av fjoråret ble 854 bygningsstukturer ødelagt og 1.001 palestinere ble gjort hjemløse.
Bare i løpet av de fire første månedene av 2021, har 316 bygningsstrukturer blitt ødelagte og 468 palestinere gjort hjemløse.
Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem har også rapportert om en tydelig økning i bosettervold i løpet av koronapandemien, dette til tross for innføring av begrensninger av bevegelse, lockdown og regler for sosial distansering for å håndtere pandemien.
Angrepene skjer oftest uten at det israelske militæret griper inn og i mange tilfeller med soldatenes beskyttelse.
Angrepene inngår i en langsiktig strategi for å oppmuntre til tvangsflytting fra palestinsk jord, ifølge B’Tselem.
Norge har gjort en prisverdig jobb i FNs sikkerhetsråd de siste ukene ved å ta initiativ til flere rådsmøter om situasjonen i Gaza og å prøve å samle rådsmedlemmer rundt felles uttalelser om at volden må ta slutt.
Norge har også flere ganger påpekt at Israels bygging av bosettinger undergraver muligheten for en fredelig løsning på konflikten.
Rådets presseuttalelse som endelig kom 22. mai, ønsker våpenhvilen velkommen og ber om nødhjelp til Gaza, men nevner ikke årsaker til konflikten. Likevel har Norges press vært avgjørende.
Det som likevel savnes fra norske myndigheter er konkrete tiltak som øker presset på partene, og særlig Israel som okkupasjonsmakt, til å ta opp de underliggende årsakene til konflikten. Status quo koster Israel for lite og den israelske annekteringen av palestinsk territorium fortsetter uavbrutt.
I hans brief til FNs sikkerhetsråd i mars forklarte Tor Wennesland, FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, punkt etter punkt hvordan FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2334 fra 2016 ikke blir implementert, men i stedet systematisk brytes - gjennom nye bosetninger og drap på sivile.
Hva gjør det internasjonale samfunnet for å holde okkupasjonsmakten ansvarlig utover rutinemessige uttalelser i kjølvannet av de verste hendelsene? Hva gjør Norge for å sikre respekt for folkeretten og menneskerettigheter, og for å sørge for at de ulovlige bosettingene ikke får noen finansiell eller økonomisk drahjelp fra norske aktører?
FNs Menneskerettighetsråd vil etablere en ny kommisjon som skal overvåke og rapportere om menneskerettsbrudd i Israel, på den okkuperte Vestbredden og Gazastripen. Norge kan begynne med å støtte opp under denne uavhengige granskingen og overvåkingen.
På samme måte som en våpenhvile ikke fører til en slutt på okkupasjonen, fører ikke fellesuttalelser alene til en politisk løsning på konflikten.
Skarpere lut må til.
