Jeg står på flyplassen i Tromsø og venter på bagasjen min. Blant passasjerene teller et tjuetall skiturister som har dratt nordover for å forsere hellinger og gå på topptur. Jeg og venninnen min har pakket fjellski og staver i en felles og velbrukt skipose fra 1983. På bagasjebåndet kommer først en haug digre, polstrede skibagger med hjul – vår ligger sammenklemt på bunn og synes så vidt under alle de andre. Jeg blir forbauset over alt det moderne utstyret – vi skal jo bare gå på ski! – men plukker med meg den gamle skiposen min og legger i vei – vi skal nemlig på topptur i Lyngen.
Neste dag går turen til en fjelltopp i det alpine Lyngen. Venninnen min og jeg smører med voks og i de verste hellingene tar vi på oss feller. Vi følger sporene til flere titalls folk som har gått foran oss. På veien passerer vi et par i limefargede plaststøvler og matchende farger på ski og hjelm. – Går dere på fjellski? spør de oss overrasket. Vel framme på toppen står et tjuetalls personer. De tar på seg ørevarmere, hjelm og ryggbeskyttelse og gjør seg klar for dagens høydepunkt: Å sette utfor.
Alle har de det ypperste utstyret i jakker, bukser, hansker, ski og støvler, og i den kalde lufta virrer ord som freeride-bindinger, twintip-ski, G3-feller og rigg. Så planter de stavene i bakken for å få ekstra fart. Orange, røde, grønne og blå rygger freser utfor kanten og vipps er de borte. Tilbake på toppen står to damer som kikker ned på hver sine ti år gamle fjellski.
Randonee betyr å gå på fjelltur. Det er noe nordmenn har gjort i all sin tid og som de fleste av oss har fått inn med morsmelka. Vi søker opp mot fjelltoppene eller vandrer mellom dem. Vi vil eller må ut for å søke stillhet og ro. Å oppleve og bevege seg i naturen har stor betydning for folkehelsa. Men å oppsøke natur handler ikke om utstyr. Begreper som randonee gir inntrykk av at det er avanserte og dyre greier det handler om, og bidrar til å skape begrensinger for veldig mange.
Det heter ikke lenger bare fjelltur – nå er det topptur som gjelder. Å gå på ski i preppede skispor betyr ikke at man trenger ski med innebygde feller, ski for null føre, kald snø eller det siste i jakker og bukser – for de alle fleste av oss holder det lenge med et par vanlige langrennsski og rottefella-bindinger. Det er naturopplevelsen som bør få stå i sentrum og det er svært uheldig dersom det skapes et inntrykk av at utstyret er en betingelse for å komme seg på en fjelltur.
Sats på opplevelser, ikke utstyr. På DNTs klimakonferanse Grønnere utsikter den 4. desember fortalte DNT ung om byttekvelden Grønn Fredag – her ønsker de å sette søkelys på grønnere kjøp og være et alternativ til Black Friday. Fredag den 24. november deltok 1600 personer på arrangementet, noe som vitner om at mange har gått lei storforbruket vårt og har lyst til å tenke mer på bærekraft.
Et annet eksempel er at de oppfordrer til reparasjon av og redesign av turtøy. For å bruke deres egne ord: Nytt utstyr er ute! Videre oppfordrer de voksne til å følge miljøvettreglene som blant annet sier «Sats på opplevelser, ikke utstyr (bytt og lån) og fiks alt, husk gaffatape, ståltråd og lommekniv».
Det kan virke som et tegn i tiden. Folkens – lytt til ungdommen, særlig nå i disse juletider, hvor kjøpepresset er som aller størst. Under juletreet kan man kanskje finne det nyeste innen ski- og skiutstyr, men det er ikke der skigleden ligger – heller ikke ferdighetene. Husk at det er gleden over selve opplevelsen som er viktigst.
Da vi sto på fjelltoppen i Lyngen i våres, midt i verdens flotteste underverk, var vi de eneste der på fjellski. På et tidspunkt passerte et par franskmenn med randonee-ski, oransje sko og hjelm på ryggen oss, og de stoppet for å se på fjellskiene mine. Jeg pekte på en topp like bak oss og fortalte dem at den pleide mora mi å kjøre ned fra, hun stoppet ikke før hun kom til fjæra. Og på den andre sia, på aksla, kjørte faren min ned – det var en utforbakke (eller en travers) som de færreste tok sjansen på.
De hadde treski, sa jeg. Wood! Franskmennene ristet på hodet, rettet på solbrillene (eller goggles) og stampet seg oppover til mora mi sin topp. I sitt flunkende nye utstyr. Selv spente jeg skiene av. Det lå noen bratte utforbakker foran meg og det tryggeste var å bære skiene ned den verste biten.
Utstyr er ingen forutsetning for å få en fin opplevelse. Utstyr kan heller ikke kompensere for dårlige ferdigheter. I et folkehelseperspektiv er det aller viktigste at folk kommer seg ut og finne gleden ved å være i naturen. Da må vi slutte å mase om toppturer, utstyr og tekniske uttrykk om noe som betyr så uendelig mye mer. Godt utstyr kan aldri kompensere for ferdigheter.
Gå dit du vil, med det utstyret du har – det har folk gjort i alle tider.
Og husk å bruke litt sunt, godt folkevett underveis.
