Replikk

Furie til fjells

Fremmedgjøringen mellom bygd og by er større enn vi tror.

Fjellfie

Når det er flere som tråkker over streken ute i naturen, er det et symptom på en større trend, skriver replikkforfatteren.

Foto: Shutterstock / NTB scanpix

I en ramsalt ytring på nrk.no, Fjolls til fjells, fyrer sauebonde Marianne Dolpen av en breiside av kritikk mot stort sett alt og alle «fremmedelementer» som «truer» folk og fe i fjellet.

Det er mulig det gir selvtilfredsstillelse for en stakka stund å ta på seg offerrollen og å stemple alle som kommer fra annetsteds på besøk som uansvarlige, ignorante og komplette idioter.

Alle utenbygds fjellfolk er fremstilt som imbesile fjols i naturen som ikke evner å ta vare på seg selv.

Jeg vet knapt om jeg skal le eller gråte når jeg leser, men ett er imidlertid sikkert:

De fleste av oss fastboende i fjellet vet å sette pris på våre besøkende.

Vi vet at både hyttefolk og turister er en viktig motkraft til avfolkning og attgroing – noen av distrikts-Norges – og dermed Norges – største utfordringer.

Bare se hvordan den svenske landsbygda har grodd igjen.

Det er slike tilstander Dolpen kan frykte om hun skremmer hyttefolket og turfolket unna med sin surmagethet.

Du føler deg i alle fall ikke velkommen i fjellet etter å ha lest kronikken – med mindre du selv er bonde.

Skal vi ta betaling for redningsaksjoner i fjellet, må det vurderes om det skal være egenbetaling når vi bønder er i byen.

Dolpen mener allemannsretten har «gått til hodet på folk». Denne retten var opprinnelig en rekke ikke-nedskrevne prinsipper, men ble i 1957 formelt lovfestet i Norge. Alle kunne rettmessig nyte naturens gleder på like fot, også på større private områder.

Det er forstemmende å lese Dolpens uhyrlige beskrivelser av besøkende som både brenner bål i private hager, trakasserer husdyrene på verste måte og forurenser slik at husdyrene utsettes for livsfare.

Men i kronikken er alle utenbygds fjellfolk fremstilt som imbesile fjols i naturen som ikke evner å ta vare på seg selv. De misbruker beredskapstjenester som taxitransport og gir like mye blanke i sauer, kyr rådyr og harer som de elsker rovdyr.

Da blir karikaturen total.

Hyttefolket og turister er ofte rene vitamintilskuddet for distriktene.

Jeg vet at Dolpen beskriver situasjoner som er reelle.

Men skal vi ta betaling for redningsaksjoner i fjellet, slik hun foreslår, må det vurderes om det skal være egenbetaling når vi bønder er i byen og opptrer uforsiktig.

Det vil være vanskelig å vurdere graden av uforsiktighet og inkompetanse.

Vi må i større grad la brukertall fremfor innbyggertall være førende ved dimensjonering, lokalisering og finansiering av beredskapstjenester og offentlig infrastruktur i hyttekommunene.

At det finnes interessekonflikter mellom ulike brukergrupper i fjellet, er ikke noe nytt. At noen mennesker – langt fra alle – oppfører seg uansvarlig, er heller ikke nytt.

Å skjære alle besøkende over én kam er imidlertid både urimelig og konfliktdrivende.

Det er tydelig at folk trenger mer opplysning. Når det er flere som oppfører seg uhensiktsmessig og tråkker over streken ute i naturen, er det et symptom på en større trend.

Fremmedgjøringen mellom sentrum og periferi – mellom bygd og by i Norge – er større enn mange erkjenner.

Da er mer dialog, mer samhandling, mer samvær veien å gå. Men det får man ikke til med en holdning som den Dolpen utviser.

Du føler deg i alle fall ikke velkommen i fjellet.

Norsk landbruk har kjørt mange flotte TV-kampanjer om å ta vare på naturen og landbruket. Det er langt bedre å drive med opplysning fremfor å kjefte på alt og alle som måtte komme på besøk.

Fremfor å harselere over de påståtte svært omfattende problemene som besøkende gir fjellfolket, burde kanskje Dolpen være seg mer bevisst den vertsrolle vi alle har.

Det ansvaret vi har for å informere og legge til rette for besøkende i fjellet.

Norsk landbruk kan ikke alene sørge for å opprettholde bosetting og et flott kulturlandskap – vi trenger flere bein å stå på.

Det er mulig det gir selvtilfredsstillelse for en stakka stund å ta på seg offerrollen.

Hyttefolket og turistene er ofte rene vitamintilskuddet for distriktene. I mange av landets distriktskommuner går folketallet ned og befolkningen er aldrende. Men i ferier, helger og stadig mer også i midtuken mangedobles folketallet i distriktene.

Disse deltidsinnbyggerne er ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene og har et ekte hjerte for lokalmiljøet.

33 prosent av Oslos befolkning er innvandrere. Stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på bygda. Hyttefenomenet motvirker den økte fremmedgjøringen mellom bygd og by.

Dolpen spør om vi har mistet noe på veien – jeg antar at hun mener førstehåndserfaring og -kunnskap – som man forsøker å erstatte med kjærlighet for ulv, teoretisk naturengasjement og turer over evne ut i skog og fjell.

Når det er flere som tråkker over streken i naturen, er det et symptom på en større trend.

Tja, hvis det er slik at noen føler seg rammet av denne karakteristikken, så er sannsynligvis beste medisinen mot dette slik Dolpen selv avslutter at vi alle skal ta godt vare på naturen, sammen.

Å kombinere sunt bondevett med god folkeskikk, det er i grunnen de fleste nordmenn riktig gode på.

(Redaksjonen er etter publisering gjort kjent med at replikkforfatteren har eierinteresser i Bjorli booking.)

Les den mye leste og delte kronikken til sauebonde Marianne Dolpen her: