Fryktens fornuft

He who knows only his own side of the case knows little of that.

^{John Stuart Mill}

Det er mange som argumenterer for nye begreper. De gamle har ofte begrenset forklaringskraft, sies det. Her er noen tanker rundt ett som muligens kan erstatte de ofte misbrukte og misforståtte «fremmedfrykt» og «nasjonalisme». Det begrepet er «endringsfrykt». Og nå snakker vi om vanlige mennesker. Glem de med hakekors tatovert i panna et lite øyeblikk.

For det første: frykt er ikke irrasjonelt. Å ta frykt på alvor kan føre til overlevelse, trygghet og sosialt fremskritt. Mange på venstresiden – meg selv inkludert – frykter konsekvensene av Trump.

Vi frykter global oppvarming. Vi frykter kriger og sultkatastrofer. Dette er hverken hatefullt eller egoistisk. Endringsfrykt er nok det de amerikanske indianerne følte da Columbus, Winthrop og alle de andre satt sjøbein over Atlanteren. Frykt er «visdom i møte med fare».

Frykten som spiller en stor rolle i dag er frykten for ukontrollerbare endringer. Raske endringer man føler seg ute av stand til å påvirke. Flere av de tingene som påfører oss endringer nå er på et supranasjonalt nivå, og flyter rundt der oppe langt over effekten av noe så bakkenært og banalt som en stemmeseddel.

Globalisering endrer forutsetningene for arbeidsliv og nasjonal økonomi. Du må konkurrere med hele verden nå. Både den verdenen som produserer ting billigere enn deg, og den som kommer til deg for å produsere ting billigere. Den verdenen kommer gjerne med andre regler for og holdninger til arbeidslivet enn de du selv alltid har tatt for gitt, noe byggenæringen i Oslo sikkert kunne skrevet et leksikon om.

Antropologer og sosiologer i Storbritannia – mange av dem tilknyttet et flott prosjekt som blant andre Thomas Hylland Eriksen har deltatt i – kunne etter Brexit fortelle om samtaler med folk som følte at de ikke kjente igjen sin egen lokale verden på grunn av denne tilflyttede konkurransen. Er deres endringsfrykt irrasjonell eller moralsk forkastelig?

• Les også: Den nye nasjonalpopulismen

Demografiske og kulturelle endringer er store om dagen. Enhver som tusler den 20 minutter lange turen fra Grand Place i Brussel ut til bydelen Molenbeek – bydelen som bl.a. har gitt oss Paris-terroristene – vet veldig godt hva disse menneskene snakker om. Man har rett og slett vandret fra en verdensdel til en annen. Slike endringer skjer over hele Europa i et økende tempo, og det er ikke rart at dette gjør mange usikre.

Det mange sliter med er altså det de ser på som utfordringer mot det faste i sin egen hverdag og historie. Det genuine, det autentiske. Grunnen under føttene. Og det er merkelig å se på en slik frykt som uakseptabel. Enhver som har besøkt barndomstrakter og følt på sjokket og sorgen ved å se at blokka de vokste opp i er blitt revet siden sist de var der bør ha full forståelse.

Alle som kjenner til den glimrende Jonathan Haidt vil kjenne igjen begreper som lokalister og kosmopolitter, som brukes mer og mer for å forklare en tiltagende polarisering i vestlig politikk. Haidt forsøker å få folk av det ene eller andre slaget til å forstå sine meningsmotstandere, for slik å file bort noen skarpe kanter og harde ord.

Kosmopolittene iblant oss – som har hatt et klart hegemoni i denne diskursen over de siste tiårene – er nødt til å forstå et par ting om denne samtalen skal fungere: deres preferanser og behov er ikke moralsk overlegne lokalistenes. Det er ikke nødvendigvis egoistisk å være lokalist.

For dem handler dette i aller høyeste grad om samfunn, selv om sirkelen rundt det som inkluderes er mindre. Men det å ville bevare sitt gamle er på ingen måte fiendtlig i seg selv. Det er heller ikke noe man ville si om en befolkning noe annet sted i verden som ønsker det samme. Da er det sjarmerende, ærverdig og forbilledlig. Vi heier på dem, og det helt rettmessig.

Så når John Cleese forteller med en melankolsk og trist tone at han ikke lenger kjenner igjen store deler av sitt London; er John Cleese en rasist? Er det fremmedfrykt eller er det endringsfrykt han føler? Er det ikke den samme melankolske følelsen du hadde da du besøkte barndoms trakter og så at den huska du vet som du falt ned fra en gang er borte?

Hvem er du, som synes du kan kreve av John Cleese at han pent skal godta og være glad for de endringene? Hvem er du, som synes du har rett til å påtvinge ham de endringene? Hvem er du, som mener at du kan kalle ham et dårlig menneske fordi han er trist over de endringene? Hvem i all verden er du, som mener at du kan hevde å være et bedre menneske enn ham fordi disse endringene er mer i henhold til dine ønsker enn hans?

Dette må det bli mer og mer slutt på, som Øystein Sunde sa. For John Cleese har ikke et London nummer to han kan flytte til. Og så lenge du ikke forstår dette, så kommer du ikke til å forstå motstanden mot politikken som er ført i Europa de siste tiårene. Og du vil muligens fyre oppunder veksten av politiske strømninger du ikke liker.

Kosmopolitten kan reise for å få sine behov tilfredsstilt. Hen kan oppleve, forske, smake, lære, uten annen begrensning enn reisebudsjett og UD sine reiseråd. Lokalisten, derimot, kan ikke ta med seg det han vil bevare noe sted. Han har ingen steder å dra. Enten bevares det på stedet, eller så bevares det ikke i det hele tatt.

Lokalisten kan altså påtvinge kosmopolittene sine lokale ønsker uten å fullt ut nekte dem deres prefererte opplevelser. Den muligheten har ikke lokalisten. Han må pent bli. Og det kan fort føles som om man er trengt opp i et hjørne. Akkurat som befolkninger over hele verden som vil bevare sine språk, skikker, tradisjoner og sin grunn under føttene. De du med rette sympatiserer med når du ser dem på Discovery. De lider av endringsfrykt, og du forstår dem.

Jeg hørte et intervju med en meget verdensvant og suksessrik amerikaner for litt siden. Han elsket å oppleve og utforske, men han trengte også et sted for trygghet og ro.

Han kalte seg selv en «xenofile restrictionist». Jeg har ikke klart å finne en perfekt norsk oversettelse på dette. Men det hørtes egentlig ganske fornuftig ut.

Selv om jeg erkjenner at dette er en luksusposisjon som er forbeholdt oss rikinger i vesten.

Følg debatten: Twitter og Facebook