Frihet.
Det var følelsen jeg hadde en juni dag i 2002. 18 år, en blå Citroën Saxo sto klar og det midlertidige førerkortbeviset var i hånden min. Såfremt jeg hadde nok penger til bensin så var det jeg som bestemte hvor ferden skulle gå.
Frihet er fortsatt følelsen 17 år senere, en junidag i 2019. Lite visste jeg i 2002 hva slags betydning bil skulle få i livet mitt. I dag lever jeg av å være bilsportjournalist og alt imellom har vært en kjærlighetshistorie – til bil.
Friheten koster når det gjelder bil. Engangsavgift, moms, forsikring, vedlikehold og så videre er prisen for å kunne kjøre hvor du vil når du vil.
Jeg er heldig som bor i en by der vi ikke har bomring – for øyeblikket. Nylig ble et forslag om 41 bomstasjoner innenfor bygrensen skrinlagt og vi kan fortsette å kjøre bil uten å betale bompenger. Likevel har jeg hatt en del tanker om hvordan dette hadde påvirket våre liv om det skulle blitt en realitet.
Friheten hadde definitivt blitt tatt fra oss, og vi – som ikke bare er lidenskapelige opptatt av bil, men også trenger bilen både til jobb og daglige gjøremål – hadde blitt tvunget til å la den stå.
For meg så har det nesten ikke vært et øyeblikk de siste 18 årene som ikke har handlet om bil. Fra passasjer til råner, bilvasker, bilselger, bildelesegler, bilsportreporter, bilsportkommentator og programleder. Jeg er gift med en rallyfører og våre frihelger sammen kan gjerne være på en isbane i Sigdal bak rattet på en rallybil eller slækking i sofaen med Formel 1 på TV.
Jeg har nok et mer lidenskaplig forhold til bil enn de fleste, og for å være helt ærlig så vil jeg alltid velge sportsbilen som buldrer framfor elbilen som skal være miljøvennlig.
Det handler igjen om frihet til å kunne kjøre hvor jeg vil når jeg vil. Rekkeviddeangst er ikke noe for meg. Når det gjelder klima tenker jeg langt mer over timene jeg tilbringer på fly enn bak rattet på bilen.
Lyd! Det er nok også en grunn for hvorfor elbilen ikke er noe for meg. Jeg snur meg alltid etter lyden av en fet bil. Når du står på skogen og venter på at rallybilen skal komme så er det ingenting som slår følelsen av å høre bilen langt unna og spenningen i det den er veldig nærme og så blåser forbi deg på en trang grusvei i 200 km/t. Rett før start holdes en rallybil på turtallssperren i noen sekunder før den slippes av gårde inn i skogen. Lyden er så høy at du må ha fingrene i ørene men likevel så kjenner du buldringen i hele kroppen og jeg blir alltid så imponert over kraften og styrken i disse ekstreme kjøretøyene.
Bilfabrikkene bruker motorsport for å kunne teste og utvikle teknologien som vi ser på de fleste serieproduserte biler. Det er verdt å nevne at en Formel 1 bil i dag bruker nesten halvparten av drivstoffet sammenlignet med 2005 til tross for at det er flere hestekrefter i bilene. Teknologien fra motorsporten overføres til bilene som du og jeg kjører.
Stort sett alle opplever det å kjøre bil i løpet av livet. Å cruise nedover motorveien i 110 km/t, ta forbikjøringer på landeveien og det å bli god på komme seg frem på is og snø. Jeg har vært så heldig at jeg har opplevd å kjøre nedover langsiden (på racerbanen) i 250 km/t, bremse sent for å stupe på innsiden av en annen bil i samme hastighet og kjøre dør mot dør i en kamp om å være best.
Å krype rundt siste sving før start, 25 biler i perfekt formasjon, alle venter på at de store røde startlysene som henger høyt over langsiden skal slukkes og når de gjør det bryter helvete løs. Tusenvis av hestekrefter og adrenalintente sjåfører skal ALLE først inn i første sving.
Tunnelsynet kicker inn og livet ellers står stille. Alt handler om det løpet, perfeksjonisme og det pushe grensene helt til det ytterste. Det er ingenting som slår den følelsen, og selv om jeg har hatt mine smeller så er det dette jeg skal drive med. Bil, bilsport, lyd, fart og spenning – resten av livet.
Den friheten skal jeg ta meg.
Les også: Mollys dramatiske krasj på racerbanen:
