Frihavn og trøblete farvann

Den vestlige verden står samlet i sine sanksjoner mot Russland. Samholdet gir makt og styrke både sett innenfra og utenfra. Norge har med ett unntak gjort alle EUs sanksjoner til gjeldende norsk rett. Fordi vi står sammen med Europa. Fordi vi står sammen mot Russland. Fordi hele poenget er at dette må svi for Putin.

Spørsmålet nå er om Norge skal forby havneanløp fra russiske skip. Det kan også ramme oss selv på kort og lang sikt.

Kan vi tillate at solidariteten med Ukraina og vesten plutselig må vike? Kan vi hoppe av fellesskapet bare fordi vi frykter for oss selv?

På den annen side har vi unektelig et annet forhold til Russland enn alle andre land. Vi kan ikke late som noe annet akkurat nå.

Dilemmaene er åpenbare. Tiden er knapp.

Norge driver et utstrakt samarbeid med Russland i nord. Det handler om fiskerivirksomhet, felles artsforvaltning av torskestammen, søk- og redningstjeneste.

Det er dette regjeringen prøver å unngå at skal rammes eller lammes av sanksjoner.

Fiskestammen skal gyte, svømme og bidra til verdiskapning i generasjoner. I uoverskuelig fremtid vil det selvsagt ikke bli noe normalisert forhold til Moskva. Det er likevel et håp at fiskerisamarbeidet ikke kastes over båten for flere tiår.

Fiskerisamarbeidet handler ikke bare om selve fiskerivirksomheten. Artsforvaltningen handler også om forskningssamarbeid og artskartlegging av fisk, fugl og andre forhold som er viktige for fiskestammens overlevelse.

Søk og redningssamarbeidet kan, satt på spissen, handle om enkeltpersoners liv. Norge vil antakelig frykte mulige konsekvenser av en scenario hvor et russisk liv til havs ikke lar seg redde fordi norske havner er stengt, eller redningstjenesten rykker ut. Eller sette norske sjøfolk i en situasjon hvor redning kan bli vanskeligere.

Samtidig må selv et land med felles interesser, ansvar, havområder og landegrense innse at sanksjonene får store konsekvenser.

Mange vil si at nå er det ikke tid for å frykte russisk sinne. Det er tid for å si fra så kraftig som mulig, uten å vike av frykt for konsekvenser.

Likevel er det, for å underdrive, et gyldig argument at et land som Norge til enhver tid må tenke langsiktig i vårt forhold til Russland. Det er også sikkerhetspolitikk. Selv i en ny tid for Europa og noe som i overskuelig fremtid er et totalt endret bilateralt forhold mellom to nabostater.

Dette komplekse bildet gjør at regjeringens havnesanksjons-beslutning tar tid. Tid er ikke nødvendigvis en evigvarende ressurs i politikken.

Regjeringen har den seneste tiden fått økende kritikk fra både Venstres Guri Melby og Høyres Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide. Alle tre frykter Norge kan bli, eller bli oppfattet som, en frihavn for russiske skip dersom sanksjonene lar vente på seg.

Storbritannia vedtok havnesanksjoner i begynnelsen av mars. EU fra midten i april. Norske myndigheter har hatt tid til å diskutere og definere om og hvordan et slikt regelverk kan innføres i norsk lov.

Opposisjonens utålmodighet har økt etter påske, senest da statsministeren redegjorde for Stortinget om Ukraina-krigen denne uken.

Støre understreket da at Norge vil...

– Slutte oss til EUs beslutning om stenging av havner for russiske fartøy. (...) Vi bruker tid til å gå grundig gjennom hvordan vi utformer og gjennomfører havneforbudet i Norge.

Han nevnte Svalbard, søk og redning og fiskeriforvaltning som særlige temaer Norge gjennomgår.

Dette må forstås som at regjeringen jobber med å finne avgrensninger, unntak og juridiske definisjoner – muligens som avvik fra EUs bestemmelser.

Er EUs definisjoner og unntak gode nok for Norge? Må vi definere unntak fra havnestenging for russiske skip annerledes basert på type skip eller geografi?

EUs fiskeriunntak er allerede betydelige, kanskje er det nok. forvaltningen av Svalbard er selvsagt særnorsk.

Det må være et handlingsrom hvor virkningsfulle sanksjoner og norske interesser kan møtes.

Hvis regjeringen har trengt tid for å gjøre disse grenseoppgangene, kan det innenfor rimelighetens grenser forsvare tidsbruken.

Norske myndigheter har håndtert alle andre sanksjoner mot Russland på en måte som har fulgt opp EUs rammeverk og tjent norske interesser. Vi har aldri vært fremst i rekken av å implementere sanksjonene, men heller aldri sist. Man har løst det faktum at oljefondet hadde investeringer i Russland. Man har håndtert det forhold at å stenge norsk luftrom for russiske flyvninger også må passe for Svalbard hvor det er betydelig russisk aktivitet.

Norge har på selvstendig grunnlag ikke villet forby de statlige russiske mediene RT og Sputnik, med henvisning til grunnlovens ytringsfrihetsparagraf.

Norge har ingen interesse av å bli en frihavn for flytende russiske interesser. Men veien dit går gjennom et trøblete farvann.