Hva vil kvinner ha? Okkultisme + mykporno

Hva vil norske kvinner ha? Bare høye menn? Feministiske menn? Rike menn? I forrige uke gikk debatten friskt. Men det er i alle fall én ting det er mulig å slå fast at norske kvinner definitivt vil ha. Det er den særegne blandingen av okkultisme, mykporno og lett historieundervisning som var Margit Sandemos «Sagaen om Isfolket».

Første bind i bokserien på 47 bøker kom i 1982 og bebudet en sensasjon. «Sagaen om Isfolket» skulle komme i et opplag på over 6 millioner og endre norsk underholdningslitteratur.

Og 42 år senere er alt tilsynelatende ved det samme. Nå har nemlig forfatter Hilde Susan Jægtnes fått lov av Sandemos etterlatte til å skrive en ny Isfolket-serie, en forhistorie til fortellingen i de opprinnelige bøkene. Bare en uke etter utgivelsen troner romanen «Solens sønn» suverent øverst på bestselgerlisten.

Hvorfor har ikke dette universet, denne romantypen, gått ut på dato? Norge anno 1982 var tross alt svært annerledes. Ikke minst var det en annen tilgang på, hva skal man si, pikant lektyre. For mange kvinner, og jenter i pubertetens klør, var bokserier som «Sagaen om Isfolket» et av ganske få steder der leseren kunne leve seg inn i kvinner som begjærte og ble begjært, i ganske utilslørte ordelag.

Det var nok mer enn én rødmende skoleelev som opplevde at en bok som ble mistet i gulvet, av seg selv falt opp på de mest erotiske sidene, gjerne med mor og far til stede.

En bibliotekar jeg snakket med nylig, fortalte lett oppgitt om hordene av kvinner den gang som aldri ville låne noe annet enn «Sagaen om Isfolket». De tok ikke imot andre tips. Når de var ferdig, begynte de bare på nytt igjen.

For de leserne som gikk videre til annen litteratur, ble nok «Sagaen om Isfolket» ganske raskt et stadium de la bak seg. Etter det første rushet ville det bli stadig mer åpenbart at de samme plottene brukes igjen og igjen, at altfor moderne tanker og uttrykk legges inn i hodet på mennesker på 1500- og 1600-tallet og at personene vel enkelt deles inn i gode og onde.

Dette betyr egentlig ikke annet enn at dette var bøker som bare skulle gi underholdning og adspredelse, ikke skubbe på leserne, tøye eller utfordre dem. Som førsteamanuensis og litteratursosiolog Cecilie Naper ved Oslomet påpekte en gang jeg intervjuet henne: De tradisjonelle kioskromanene skal kunne forstås av absolutt alle. Lesingen kan sammenlignes mer med dagdrømming enn med noe annet.

Leseren skal identifisere seg sterkt med heltinnen. Derfor må de onde være onde, og mannen som hun til sist vinner, være en drømmemann.

Drømmemannen, ja. For menn som leser «Sagaen om Isfolket» (det gjør de ikke) vil Sandemos idealmenn kunne gi grunn til en viss nervøsitet. De er som regel uhyre maskuline, høye, dominerende, velutstyrte, bredskuldrede. Det siste er en sentral del av bokseriens plott.

Grunnen til at det finnes noe som heter isfolket, er nemlig, ifølge fortellingens mytologi, at stamfaren Tengel den onde en gang solgte sin sjel til djevelen.

Pakten innebærer at en av etterkommerne hans i hvert slektsledd er forbannet. De har gule øyne og trolldomsevner, men også brede og spisse skuldre som ofte tar livet av moren når de blir født.

Mange av mennene som lider under denne forbannelsen, møter Sandemos forskjellige kvinnelige hovedpersoner. Og gjennom blikket til disse heltinnene kan leseren også bli fascinert, begjære disse mennene og, ikke minst, lindre smerten de lever med. Dette siste er viktig.

Cecilie Naper har pekt på hvordan mange av de aller største lesersuksessene i norsk litteratur har hatt klare likhetstrekk, selv om de er av høyst ulik kvalitet.

Nobelprisvinneren Undset og serieforfatteren Sandemo har noe til felles i sine mest populære verk.

De skriver historiske romaner, med kvinnelige hovedpersoner. Et kjærlighetsplott står sentralt. Gjennom sin kjærlighet frelser eller forløser kvinnen en lukket og hemmelighetsfull mann. Hva vil kvinner ha? Jo, dette.

Samtidig er også underholdningsromanene preget av sin tid. Naper har påpekt at Silje, hovedpersonen i første bind av «Sagaen om Isfolket», er aktiv og selvstendig, opptatt av å lykkes som maler av tapeter. Hun bryter med underholdningslitteraturen slik den hadde vært frem til da, også i internasjonal sammenheng. Før hadde de kvinnelige hovedpersonene vært mer passive, lydige, henvist til å vente på at begivenhetene skulle finne dem.

Mer betenkelig sett med dagens øyne er det nok at Sandemo mer enn en gang fremstiller overgrep som noe sexy. Kanskje ikke helt stuerent, men ikke verre enn at en rask unnskyldning gjør at offer og overgriper kan finne sammen i et lykkelig ekteskap.

Det skal sies at samtiden heller ikke reagerte sterkt på dette. Da var det mer kontroversielt med Sandemos fascinasjon for det demoniske og djevelske. Det som historisk har vært fremstilt som mørke og onde krefter, stilles her opp som et frigjørende alternativ til en streng og snever kristendom.

Det er interessant å se en ny forfatter ta tak i dette stoffet, særlig siden Hilde Susan Jægtnes selv kommer fra en annen og mer litterær tradisjon. Hun er tidligere nominert til Brageprisen, og altså ingen typisk underholdningsforfatter selv, selv om hun snakker med oppriktig glød om «Sagaen om Isfolket».

Det slår meg for øvrig at Jægtnes ikke er den første Isfolket-leser jeg har vært borti som med begeistring trekker frem den opprinnelige seriens 33. bok, «Nattens demon», der heltinnen Vanja havner i svært hete omfavnelser med en demon som overgår dødelige menn på alle tenkelige vis.

Der Sandemo bare skrev, må Jægtnes etterligne. Hun må gå inn i en tradisjon og en stemning som er skapt av andre, og prøve å vekke den til liv på ny. Prosjektet sier noe om hva en som ikke selv er Margit Sandemo, mener gjorde bøkene hennes til det de var.

Jægtnes’ hovedperson, Hanna, er en heltinne i klassisk Sandemo-støpning. Hun er vill, styggvakker, trollkyndig, halvveis utstøtt av samfunnet på grunn av sin annerledeshet. Den samme annerledesheten gjør at mennene hun møter blir besatt av henne.

Hun er naturnær, glad i dyr, og fylt til randen av uforløst begjær. Hun er med andre ord sterkere og mer attråverdig enn vanlige kvinner, men samtidig med et drag som gjør at hun ikke blir noe overmenneske, men en leseren også kan synes synd på og identifisere seg med. Og: Det er ikke lett å finne en mann hun kan se på som en jevnbyrdig.

Slik sett er hun vel også en 2024-kvinne i bokens 1501. Og den mange, mange kvinner leser om akkurat nå.

ANMELDELSE AV SOLENS SØNN: