I luft­ambulansen kviet Rushdie seg for å si hva han veide.

I årene før 12. august 2022 hadde den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie lagt på seg mer enn han likte. I sin siste bok, «Kniv», medgir han at han hadde mistet kontrollen. Han ville helst gå ned over tjue kilo, men fikk det ikke til.

12. august ble han, som alle vet, angrepet på scenen under et litteraturarrangement i Chautauqua i New York. I løpet av en snaut halvminutt får han en mengde knivstikk, blant annet i øyet, halsen, magen og hånden, før de som er til stede får kontroll over angriperen. Idet forfatteren blir lempet inn i luftambulansen, mer død enn levende, er det noen som spør: «Hva veier du?». Og Rushdie merker at ikke har lyst til å svare når det er så mange som hører på. Han synes det er flaut.

«Kniv» er en av de korteste bøkene forfatteren har skrevet. Det er beretningen om attentatet i Chautauqua, om skadene han fikk, om hva han måtte gjøre for å komme tilbake. Synet i høyre øye er borte, venstre hånd har permanente skader, men både legene og han selv erkjenner at det er noe nær et mirakel at han lever.

Interessant nok skriver Rushdie lite om storpolitikk, om islam. Han berører så vidt selve årsaken til at han har vært i livsfare i 35 år. Fatwaen som ble utstedt av Irans ayatolla Khomeini, som mente at forfatterens roman «Sataniske vers» var blasfemisk.

Jo da, det er helt klart en viss lengsel å spore når han skriver om arbeidet med «Sataniske vers». Om hvordan han lekte med skikkelser fra islams tidlige historie, uten å ane noe om brottsjøen som skulle komme og feie vekk livet hans slik han kjente det. Men det er merkbart at han vil bruke så liten tid som mulig på dem som vil ødelegge ham, og som navnet hans er uløselig knyttet til.

I stedet kommer anekdoter som den om vekten. Lange, forelskede avsnitt om kona, den amerikanske forfatteren Rachel Eliza Griffiths. Om sønnene sine. Om bøker, bøker han har lest og bøker han har skrevet. Om hvordan alt sammen blir endevendt og flerret opp av attentatet.

Som han sier: «Det som opprører meg mest ved angrepet, er at det nok en gang har forvandlet meg til en jeg har jobbet veldig hardt for å være ... Uansett hva jeg har skrevet før, eller kanskje kommer til å skrive nå, kommer jeg alltid til å være han som ble knivstukket».

Det er rett og slett en bok fra en forfatter er lei av å være et symbol. Rushdie virker utslitt av å eksistere først og fremst i den høyere sfæren der diskusjonen om ytringsfrihet foregår. Sint over å være uløselig forbundet med fiendene sine, med en ideologi han forakter. I «Kniv» pukker han på å være et menneske, først og fremst. Ektemann, far, og forfatter.

Likevel blir «Kniv», naturligvis, også et innlegg i den store debatten om ytringsfriheten og hvordan vi tar vare på dem som blir truet på grunn av det de sier eller skriver. Det er lett å si at truslene er forferdelige, at kunstnere skal stå fritt til å si hva de vil. Men idet truslene er et faktum, er ikke alltid samfunnet like rakrygget.

Rushdie har fremdeles en høne eller fem å plukke med britiske politikere som brummer kritisk over de dyre livvaktene han må ha. Det var akademikere som antydet at han kunne vel bare latt være å skrive den boken.

På fest må han virke sorgløs, og oppføre seg som om det er ingenting i verden å være redd for. For det skal så lite til før de andre gjestene begynner å flakke med blikket og lure på om de selv er i fare bare ved å være i samme rom som ham. Ytringsfriheten er vanskeligere i praksis enn i høystemte taler.

Dette viser seg ikke minst her til lands. «Kniv» kommer ut bare en uke etter at det ble kjent at statsadvokaten i Oslo henlegger den såkalte Nygaard-saken. Det er over 30 år siden William Nygaard, Rushdies norske forlegger, ble skutt og forsøkt drept utenfor sitt eget hjem i Dagaliveien i Oslo.

Det var et attentatforsøk som det var naturlig å se i sammenheng med fatwaen over Rushdie, som også gjaldt forleggerne og oversetterne hans. Både politiets arbeid den gang, og henleggelsen nå, har blitt møtt med sterk kritikk.

Om ytringsfrihetens møte med religionen er Rushdie kort og klar. Han forstår at religion kan være en trøst for mennesker i det private, men mener det er problematisk i øyeblikket den blir brukt for å legge premissene for hvordan andre skal oppføre seg. Et sekulært samfunn er det eneste som kan ivareta alles rettigheter.

Og den første lærdommen? Det er at du bare har ytringsfrihet så lenge du tar den for gitt, så lenge du ikke tenker videre over den. I det øyeblikket du er redd, er du ikke lenger fri.

Men du er fremdeles et menneske, med de snevene av store og små gleder, smålighet og komplekser for vekten som følger med. Det er det Salman Rushdie slåss for å være i «Kniv».