Kronikk

Fred og realisme

Det er ikke endringer i den israelske befolkningen som har ført til at ønsket om fred med våre palestinske naboer er svekket. Det skyldes en nøktern analyse av virkeligheten.

Israelske soldater stopper brudefølge

Israelske soldater stanser palestinere som demonstrerer mot et israelsk lovforslag. «Lederskapet og flertallet av palestinerne nekter å akseptere «to stater for to folk». De snakker om «to stater». Dette innebærer manglende anerkjennelse av det jødiske folks rett til uavhengighet og selvstyre i staten Israel», skriver kronikkforfatteren.

Foto: ABBAS MOMANI / Afp

Sidsel Wold, mangeårig Midtøsten-korrespondent for NRK, har nylig utgitt en bok som tar for seg hennes forhold til og erfaringer med Israel. Wold hevder at Israel har endret seg siden 1980-tallet og blitt et «helt annet land enn det var». Hennes tese er at de demografiske endringene i landet har ført til at ønsket om fred med våre palestinske naboer er svekket.

Før jeg prøver å motbevise hennes påstander, er det viktig å belyse befolkningssammensetningen i det israelske samfunYtringnet. På 1800-1900-tallet utviklet også det jødiske folk sin nasjonale bevegelse, sionismen, som førte til opprettelsen av staten Israel. Sionismen gjorde, og gjør, krav på et nasjonalt hjemland, en trygg havn, og retten til selvstyre. Sionismen utviklet seg hovedsakelig i Europa, der jødehatet fikk de mest alvorlige følger, men den eksisterte- og eksisterer- også i andre deler av verden. Da FN i 1947 delte mandatområdet i to stater (resolusjon 181); Israel og Palestina, var flesteparten av de 600.000 jødene fra Sentral- og Øst-Europa (askenaser).

Jøder på flukt

De demografiske endringene begynte allerede da den jødiske nasjonalstaten ble opprettet. Arabiske ledere nektet å akseptere FNs delingsplan, men de maktet ikke å tilintetgjøre den nyetablerte staten med krigføring. Dette førte til at jødiske borgere i arabiske land som Irak, Syria, Jemen, Libya, Tunisia, Marokko ble forfulgt, utsatt for vold og utvist. De ble fratatt det meste av eiendeler og all eiendom ved utvisningene. Nær én million jøder måtte forlate sine hjemland og ble flyktninger. Svært mange av de jødiske flyktningene hadde vært bosatt i disse landene i århundrer, om ikke årtusener. Flesteparten reiste til Israel.

Den kollektive assosiasjonen til Oslo-avtalen har endret seg fra å være et løfte om en bedre fremtid til et synonym for død og terror.

Siden har flere jøder ankommet Israel. Wold nevner den store bølgen på nesten en million etter oppløsningen av Sovjetunionen. Mange ankom fra Latin-Amerika, ofte fra diktaturer. Titusener kom fra Etiopia i løpet av 1980-årene. I dag flykter jøder fra den nye antisemittismen i land som Frankrike og Sverige, der de mest voldelige angrepene hovedsakelig er motivert av radikal islam.

De demografiske endringene som Wold beskriver er for oss en vedvarende prosess, en del av Israels eksistensgrunnlag – «Raison d’etre» – som en nasjon bestående av jøder fra hele verden. Dette er en kilde til sosialt samhold og kulturelt mangfold. Staten Israel eksisterer grunnet historiske realiteter og dagens situasjon.

Mistillit til palestinerne

Wold innrømmer at hennes begeistring for landet har beveget seg til skuffelse. Fra å være en støttespiller for Israel til å bli en kritisk røst, i sin rolle som offentlig person. Hun hevder at det er de demografiske endringene som er årsak til skiftet. Det er ingen tvil om at Israel er i stadig endring, som ethvert samfunn for øvrig, og det er trolig at endringene er mer dynamiske i Israel siden samfunnet har mange innvandrere. Det er likevel enkelt å motbevise tesen til Wold. De demografiske endringene påvirker ikke befolkningens ønske og vilje til å realisere en fredelig løsning med våre naboer. Undersøkelser viser at flertallet av israelere er for «to stater for to folk». Det som har endret seg blant israelere siden Oslo-avtalen i 1994 er tilliten, eller snarere mistilliten, til palestineres vilje til å akseptere dette. Mistilliten er ikke et resultat av demografiske endringer, men virkeligheten slik den oppfattes av israelere.

Virkeligheten israelere erfarer er følgende:

  • Som del av Oslo-avtalen overtok den palestinske selvstyremyndigheten den daglige administrasjonen av 97 prosent av palestinerne på Vestbredden og Gaza.
  • I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza, inkludert 22 bosettinger og 8600 israelere.
  • Under forhandlingene i 2000 og 2008 aksepterte både statsministrene Ehud Barak og Ehud Olmert en tostatsløsning basert på 1967-våpenhvilelinjene.
  • Under en av forhandlingsprosessene stanset statsminister Netanyahu all bygging på Vestbredden i en ettårsperiode.

Israel har vist vilje til fred, med handling og ord, men den israelske befolkningen ser ingen positiv respons fra palestinsk side. Tvert imot. Etter Oslo-avtalen opplevde vi selvmordsbombere som slo til i alle større befolkningssentra. Den kollektive assosiasjonen til Oslo-avtalen har endret seg fra å være et løfte om en bedre fremtid til et synonym for død og terror.

FØLG DEBATTEN: Twitter og Facebook

Palestinsk uvilje

Resultatet av tilbaketrekningen fra Gaza ble ikke fred, men det motsatte. Heller enn å bruke muligheten til å bygge seg en nasjon og et samfunn, valgte palestinere å gjøre området om til et våpenlager, en plattform for angrep mot israelsk sivilbefolkning. For oss er det klart at en tilbaketrekning fra Vestbredden vil heve konfliktnivået.

Resultatet av tilbaketrekningen fra Gaza ble ikke fred, men det motsatte.

Lederskapet og flertallet av palestinerne nekter å akseptere «to stater for to folk». De snakker om «to stater». Dette innebærer manglende anerkjennelse av det jødiske folks rett til uavhengighet og selvstyre i staten Israel.

Den jødiske befolkningen i Israel oppfatter en uvilje blant flertallet av palestinerne til å anerkjenne den jødiske staten Israel. Dette fører til økt mistillit i det israelske samfunnet.

I motsetning til det Wold hevder, har ikke de demografiske endringene i Israel bidratt til særlig endring av fredsviljen blant flertallet av israelere. Israelere er mer skeptiske nå enn for 20 år siden, men denne skepsisen er et produkt av en nøktern analyse av virkeligheten.