Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
Det er få som ønsker å ta i denne materien. Men selv om svært få prester i Den norske kirke foreløpig har gått ut og innrømmet at de er praktiserende onanister, vet vi at de finnes.
Og det er langt mer alvorlig enn som så: Dette dreier seg ikke bare onani, men også prester som hopper av i svingen. Det er jo dette Første mosebok advarer oss mot: Onan hoppet av i svingen da han skulle bedekke sin brors kone, noe som gjorde Herren vred. Så vred at han bestemte at Onan måtte dø.
Likevel er det altså helt taust, både rundt det betente spørsmålet om onanerende prester og om prester som hopper av i svingen. Og kanskje tenker du som leser dette at det er nok nå; Nok prat om sexlivet til norske prester. Nok beskrivelser av biskoper som trekker seg ut på slutten av samleiet. Nok griseprat. Og det har du for så vidt helt rett i.
For det er nok nå. Akkurat som det også er nok om sexlivet til norske kirkegjengere. I spørsmålet om likekjønnet ekteskap har Den norske kirke nemlig endelig konkludert, etter mange år med kvaler og fortvilet skriftlesing. Debatten er over: Homofile og lesbiske kan nå få lov til å gifte seg i Gud hus, og Den norske kirke får dermed en gullkantet mulighet til å løfte blikket opp fra eget og andres underliv og heller ta innover seg hva som er i ferd med å skje der ute i verden.
Kjærlighetsbudskapet
Hva er det som har fått prege den offentlige samtalen om Den norske kirke de senere årene? Litt oljeboring, ok, et og annet fromt ønske om å stå imot kjøpepress og materialisme, ja vel – men har ikke det meste likevel handlet om hvem som kan ligge med hvem, og med hvem sin velsignelse?
Det er spørsmål knyttet til homofile og lesbiske som har fått prege debatten, ikke spørsmål knyttet til ressursfordeling, utenforskap og urettferdighet. For de mange gode menneskene i Den norske kirke må det derfor føles befriende endelig slippe å diskutere folks kjønnsliv, og heller konsentrere seg om det revolusjonære kjærlighetsbudskapet til rabbinerpasifisten fra Nasaret.
Vi trenger heller ikke begrense dette til Den norske kirke. I enkelte norske miljøer, for eksempel, ser dypt religiøse muslimer det tilsynelatende som viktigere å diskutere hvem som bør sitte hvor i lokalet, hvem det er i orden å ta i hånda og hvem som bør ha hva på hodet, enn å diskutere hva slags livsbetingelser mennesker lever under, i et økonomisk system som truer både planeten og deres egne muligheter i livet.
Nok om sexlivet
Folk som søker Gud, uten å se det andre mennesket som står foran dem, begriper jeg meg ikke på. Og ser man den urettferdigheten og undertrykkelsen som preger hverdagen til et flertall av jordens befolkning, forstår jeg ikke hvordan man som troende menneske kan møte den med noe særlig annet enn raseri.
Nettopp derfor skal vi også være så inderlig glade for at vi slipper å ta den debatten om onanerende prester, uavhengig av hva skriften måtte si om den slags. Det ville være et sidespor, i likhet med så mye annet av det som diskuteres, predikes og foreskrives i landet kirker, synagoger, templer og moskeer.
De fleste av disse miljøene ligger fortsatt langt etter, men Den norske kirke har i det minste tatt et valg. Når vi i framtiden kan slippe å fokusere så mye på sexlivet til kirkens medlemmer og ansatte, får vi desto mer tid til å fokusere på det som er viktig, og som vel også var hovedpoenget til han karen fra Nasaret:
Prøv å gjør livet best mulig for dem rundt deg. Det meste annet er uvesentlig.
Hør Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
