NRK Meny
Kronikk

Fotballen og nasjonalisme

For dem som ønsker å synliggjøre en mer aggressiv nasjonalisme, er fotballen en attraktiv arena.

Fotballbråk i Marseilles

Engelske fotballsupportere i bråk før kampen mot Russland i Marseilles. 'Det er uklart hvilken rolle russisk nasjonalisme spilte i bråket før og under kampen mot England, men helt uten betydning var den neppe', skriver kronikkforfatteren.

Foto: JEAN-PAUL PELISSIER / Reuters

90 minutters nasjonalisme blir det kalt, når publikum på idrettskonkurranser støtter sitt eget land gjennom å hylle flagget, fargene og utøverne, samtidig som identiteten tilsynelatende betyr lite utenfor denne rammen.

Hvor stolt man er over å være norsk trenger ikke ha særlig betydning for tilbøyeligheten til å støtte Marit Bjørgen eller de norske håndballjentene, eller til å male flaggets farger i ansiktet.

Det samme gjelder i fotball, noe vi har fått tydelig demonstrert under det pågående europamesterskapet i Frankrike. Det har vært kamper hvor tribunene har vært helt dominert av fargene til landene som spiller kampen. I kampen mellom Sverige og Belgia var for eksempel den ene halvdelen av tribunen blå og gul, den andre rød og svart.

Av og til lurer jeg på om ikke også nøytrale tilskuere fristes til å skaffe seg drakter og T-skjorter med de deltakende lands farger, for å kunne spille sin beskjedne rolle i showet. Mange nordmenn eier landslagsdrakter fra land som Brasil, Italia og Argentina, men det innebærer jo normalt ikke noe ønske om å skifte statsborgerskap.

Vennskapelig kappestrid?

Den ubetingede støtten til ens eget lag er generelt faktisk større i klubb- enn i landslagsfotballen. Når det norske herrelandslaget har prestert dårlig, noe det har gjort i rikt monn de siste årene, er misnøyens terskel lav på tribunene.

Mange av de engelske supporterne vendte seg ganske fort mot sitt eget lag da de ble liggende under mot Island.

Arve Hjelseth

I klubbfotballen er normen annerledes: Der skal man helst støtte sitt lag i både medgang og motgang.

Mye av den nasjonalismen vi observerer under EM, er av det joviale og uproblematiske slaget. Det står ikke står om liv og død, bare om muligheten for å skape stolte øyeblikk (som Åge Hareide en gang formulerte det) på fotballbanen.

I mange tilfeller ser vi motstandernes tilhengere feste sammen både før og etter kampen. Det er et godt eksempel på vennskapelig kappestrid, som er en sentral del av idrettskonkurransenes opprinnelige verdigrunnlag.

Det er imidlertid skjær i sjøen. Samtidig som de aller fleste publikummere drar til slike mesterskap for å ha det gøy, for å se fotball og for å støtte sitt eget lands lag, er mesterskapene også en mulighet til å synliggjøre en mer dyptfølt og problematisk nasjonal identitet.

Den som ikke bare innebærer 90 minutters nasjonalisme, men som bestyrkes ved å sette klare grenser mot motstanderen, og mot motstandernes supportere.

Islandske fotballsupportere

Islandske fotballsupportere hyller laget sitt uten å komme i konflikt med andre

Foto: Petr David Josek / Ap

Arena for aggressiv nasjonalisme

For dem som ønsker å synliggjøre en mer aggressiv nasjonalisme, er fotballen en attraktiv arena.

Den siste typen nasjonalisme er i vekst, næret av økonomisk krise og politisk mistillit. Ungarn og Polen har høyrepopulistiske regjeringer, Storbritannia skal melde seg ut av EU og i flere andre land blir slike krefter en maktfaktor. Spiller dette noen rolle for hvordan nasjonalismen kommer til uttrykk i EM?

Som kjent oppsto en del mildt sagt uheldige episoder i starten av mesterskapet. Det er uklart hvilken rolle russisk nasjonalisme spilte i bråket før og under kampen mot England, men helt uten betydning var den neppe. UEFA er antakelig godt fornøyd med at Serbia ikke kvalifiserte seg, slik at det ikke var noen risiko for en kamp mellom dem og Kroatia. Flere eksempler kunne vært nevnt.

Det er grunn til å anta (eller frykte) at denne formen for nasjonalisme, hvor patriotismen kommer minst like klart til uttrykk som i klubbfotballen, vil bli tydeligere i årene som kommer.

Arve Hjelseth

Det er grunn til å anta (eller frykte) at denne formen for nasjonalisme, hvor patriotismen kommer minst like klart til uttrykk som i klubbfotballen, vil bli tydeligere i årene som kommer.

Multikulturelle landslag

Mange krefter trekker rett nok i motsatt retning. Én ting er at fotballen er så populær at den tiltrekker seg store tilhengerskarer som er helt uinteressert i å bruke den som ramme for fiendtlighet overfor motstanderne.

En annen faktor er at flere landslag, særlig i Vest-Europa, er blitt multikulturelle, noe som gjør dem mindre attraktive som identifikasjonsfaktor for høyrepopulister.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Politikk og fotball

Landskapet ser likevel ganske annerledes ut enn det gjorde for 25 år siden, da tanken om stadig sterkere europeisk integrasjon sto sterkt, da terror ennå var sånt man drev med i 70-årene og da man håpet at økonomiske kriser var et tilbakelagt stadium.

Om EUs institusjoner var for komplekse til at folk helt skjønte hva som foregikk i Brussel, så skulle i hvert fall ideen om Europa spres. I 1994 ble EM i friidrett arrangert i Helsinki. Utøvernes startnumre var rett og slett trykket på et EU-flagg.

EU skulle sette seg i folks bevissthet. Slik skulle tanken om europeisk enhet modifisere de nasjonale draktenes symbolverdi.

Kanskje var det naivt. Selv innenfor rammen av EU vil folk ha kamper mellom for eksempel Tyskland og Italia. Men i den grad fotballen er et speil på den generelle samfunnsutviklingen, skal vi være på vakt hvis den utagerende nasjonalismen varer i mer enn 90 minutter.