Millioner med tonn av steinstøv, som kan benyttes eller gjenfylles, skal nå senkes på havbunnen i Førdefjorden.
Kjemikalier som er giftig for vannlevende organismer skal hjelpe støvet å falle, men vil bli liggende på havbunnen og legge den død. Hvorfor tillater vi dette når miljøvennlig gruvedrift er mulig?
Vestland er tuftet og bygget på havet. Kraften fra fossene, fisket, oljen og industrien i fjordarmene våre.
Vi har en lang og stolt tradisjon for hvordan industrien har vært hjertet i bygdene og byene langs kysten, på øyene, i fjordene og i dalførene.
Dette er en tradisjon vi må videreføre, men med sterkere utslippskrav og grønnere løsninger enn tidligere.
Vi må ha løsninger som bevarer livet i elvene, samtidig som vi skaper energi. Og vi må ha løsninger uten store skadelige utslipp, og løsninger som setter oss i førersetet når ny teknologi skal utvikles.
For å sikre regional utvikling, sikre arbeidsplasser i bygdene, liv på verftene og på verkene, så er vi avhengig av offensive politikere og et tydelig forvaltningsnivå.
Vi må lytte til lokale politikere, naturvernorganisasjoner, lokalbefolkning, de som har alternativene og ikke minst fagrådene fra vår ypperste ekspertise.
Havforskningsinstituttet (HI) er en av våre ypperste når det gjelder kunnskap om havet.
Direktoratet for mineralforvaltning vedtok, da de ga driftsløyve til Nordic Mining, å ikke lytte til råd fra HI, om verken vern, føre-var eller potensialet for grønne løsninger når man stiller krav.
Krav sikrer innovasjon og løsninger.
Her velger man bevisst heller en oldtids-løsning. Å hive det vi ikke trenger lenger på havet. Det er billig og enkelt.
Gjennom mange år har vi brukt havet og fjordene som avfallsplass.
Avfall ble lagt i fjæren slik at når det ble flo forsvant det.
Historien om bilene man kunne dumpe i Hornindalsvatnet på faste dager i uken på 50/60-tallet kan få oss til å le i dag. Vi kan tenke at vi har kommet langt. Likevel har vi ikke det.
I en nasjonal laksefjord, som etter loven skal ha ekstra beskyttelse, og man skal være svært restriktiv i henhold til ny industri som kan skade en art med mange utfordringer, tillater nå myndighetene fjorddeponi.
Vi har arter som er på rødlisten, og vi har kunnskap om at alt liv vil fortrenges fra området.
Det er ikke for å bidra til det grønne skiftet, ikke for å ta vår del av ansvaret slik at barnearbeid i koboltgruver i Kongo skal opphøre. Vi tillater det for et fargepigment som gjør hvitmaling og iskrem hvitere.
Dette tillater vi når vi vet andre selskap har alternative måter å drive mineralutvinningen på. Uten fjorddeponi, uten kjemikalier og med de samme arbeidsplassene. Det ville vært å se fremover på de gode løsningene.
Vi har kunnskap som forteller oss at dette går gale. I Jøssingfjord som Titania brukte som deponi er det dødt, 34 år etter endt deponering. Det som i dag er en ørken uten liv, burde vært kunnskap som vi tok med oss 34 år seinere når vi skal skape fremtidens industri.
Isteden la vi erfaringen igjen i fjæresteinene og lot kunnskapen skylle vekk med tidevannet.
Dump det i havet. Ute av syne, ute av sinn, og ute av minnet.
Men det er ikke for sent, for som alt vi har lagt i fjæra – det er mulig å fiske det opp igjen. Det tar bare lengre tid.
