NRK Meny
Normal

Fortellingen om den globale kapitalismen

Internasjonale kapitalister kappes om å gjemme penger i skatteparadis. Men ideen om å karre til seg mest mulig har vært et tema i musikken lenge før Panama Papers.

Aktivister protesterer mot skatteparadis utenfor EUs hovedkvarter i Brussel

'Akkurat som det finnes en rekke bøker og filmer om makt- og pengegriske personer, er dette også et klassisk tema i musikken', skriver Knut Schreiner. Bildet viser aktivister protesterer mot skatteparadis utenfor EU-kommisjonens hovedkvarter i Brussel i forbindelse med Panama-avsløringene.

Foto: JOHN THYS / Afp

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Griskhet eller grådighet innebærer et overdrevet egoistisk begjær etter, eller trang til å samle, eiendeler kombinert med overdreven sparsomhet, ønske om vinning og gjerrighet. Griskhet er særlig rettet mot å samle penger, rikdom, mat og andre eiendeler, spesielt når dette skjer på bekostning av andre.

Det er Wikipedias definisjon av grådighet.

Det å ha masse og hele tiden ønske seg mer, gjemme det bort, og ikke ville dele med de rundt deg, blir sjelden framstilt som en positiv eller sexy egenskap i vår kultur.

Enten det er penger gjemt i en madrass, Onkel Skrues pengebinge, Gordon Gekko, superskurken Goldfinger, eller Shakespeares kjøpmannen i Venedig: Grådighet har drevet plottet framover i utallige filmer og bøker.

Kanskje ikke så rart. For grådighet er en av de syv dødssyndene.

I likhet med begjær og fråtseri, er det en overskridelses- eller utskeielses-synd: Man velger det flyktige på bekostning av de evige verdier.

Grådighet driver også plottet framover i det som er dette årets store kriminalroman: Panama Papers. Griskhet har blitt det sentrale i selve fortellingen om den globale kapitalismen.

Og i likhet med mange kriminalhistorier, så ser vi at det er de rike og mektige, de herskende – politikere og offentlige tjenestepersoner – som er skurkene.

For hvem skal man stole på, hvilket system skal man ha tillit til, når selv en norsk statseid bank, idrettshelter og statsledere holder på med å skjule penger i skatteparadis?

Det rokker ved selve den mytiske strukturen som vårt samfunn og kultur er bygget på – likhetstanken.

Panama Papers er beviset på et system som ikke fungerer. Vi er ikke like i det hele tatt. «Vi er de 99%» er slagordet til Occupy Wall Street-bevegelsen.

En kommentator i TIME Magazine tror avsløringene vil føre til en stor krise for kapitalismen, og skriver: «Globaliseringen skulle innebære fri flyt av mennesker, varer og kapital. Men dette funker kun for den ene prosenten av verdens rikeste. Resultatet er skatteunndragelse, nedleggelse av arbeidsplasser og en elite som flyr høyt over de enkelte nasjonene og skattebetalerne som bor der».

Det betyr ikke at alle som har utenlandske bankkontorer er kriminelle. Men de som er rammet av Panama Papers-anklagene kan i hvert fall minne om kjeltringer.

De har operert i det skjulte, i mørket for resten av befolkningen, og tatt fra fellesskapet.

Akkurat som det finnes en rekke bøker og filmer om makt- og pengegriske personer, er dette også et klassisk tema i musikken.

Noen sanger kan feire det å kare til seg så mye som mulig, ta bare en kikk på ni av ti hiphop-videoer. Madonna var stolt av sin materialisme i «Material Girl» og Beatles la ikke skjul på hva de var ute etter i «Money».

Men de fleste er kritiske til penger og grådighet, som Pink Floyds låt med samme navn. Som regel er det å gjøre ting for pengenes skyld det samme som å selge sjela, som i Nine Inch Nails «Head Like a Hole».

De politiske hippiene David Crosby og Graham Nash kom i 1975 med sangen «Take The Money and Run». Her hører vi om en grådig person som forsyner seg av det han kan, nettopp fordi ingen følger med, uten tenke på de rundt seg.

I teksten, som antageligvis handler om en manager, blir dette sammenliknet med en tyv som løper gjennom sin nabos hage om natten.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.