Hopp til innhold
Kronikk

Forbudt kjærlighet

Jeg elsker dataspill. Men det er ikke alltid like lett å si høyt.

To unge gutter sitter på soverom og spiller dataspill.

FELLES OPPLEVELSER: Det sosiale aspektet ved dataspill blir ofte oversett, hevder kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Når folk spør meg, burde jeg helt sikkert ha fortalt om en interesse for organisert idrett, eksotisk hobby eller friluftsliv. Men realiteten er at jeg i hverdagen heller koser meg med dataspill når jeg først skal koble av.

I riktige miljøer er det nokså kleint å oppgi spill på topplisten over hobbyvirksomhet. Det hjelper heller ikke at jeg har nådd status som 30 år, gift, pappa og fulltidsjobb. Men interessen er fortsatt der helt fra barndommen av, og spill har gitt meg noen opplevelser jeg aldri kunne ha vært foruten.

Fellesskap

Jeg har for eksempel reddet universets skjebne i Mass Effect. Skåret legendariske mål på fotballbanen i FIFA. Så var det den gangen jeg fant historiske skatter i Uncharted, eller opplevde rørende øyeblikk i The Last of Us.

Ja, listen er lang over gode spillopplevelser, gjerne i lag med venner og lagspill på nett, enten det var tiden med Counter Strike og Warcraft, eller nå med Overwatch og Battlefield.

Spillene tar oss nærere på historien enn det film kan gjøre.

Spill har alltid vært god underholdning for meg, og noen ganger mer enn bare det. Jeg var aldri en råtass når det gjaldt sport i ungdomstiden, eller særlig interessert når det gjaldt skolegang. Så for meg var spill et sted der jeg opplevde mestring og mening, i tillegg til at jeg også dannet nye bekjentskap og etter hvert vennskap.

Mer enn bare underholdning

I det siste har spill blitt så gode når det gjelder grafikk og handling, at de overgår enhver Oscar-vinnende film. Noen spill i dag leverer storslåtte historier med suveren karakterutvikling. Spillutviklerne bruker mye tid og penger på å gi brukeren opplevelse og mening.

Eksempler på arbeidet bak spillene kan være bruk av profesjonelle orkestre, skuespillere og erfarent regissørarbeid som inkluderer finurlig tilstelning av lyssetting, tåke, kameraperspektiver og manus.

Vi er ikke bare tilskuere til nydelige bilder, vi er den som faktisk tar avgjørelsene og som fører handlingen videre. Derfor tar spillene oss nærere på historien enn det film kan gjøre. Noen spill har til og med ulike utfall, avhengig av hvordan man spiller og hvilke valg man tar.

Liten forståelse

Det er vanskelig å nå frem til andre med kjernen i hvor mye opplevelse og mening spill kan gi. Enten det er foreldre eller kollegaer, så skjønner de sjelden greia. Noen har det for seg at det handler om meningsløs dreping, og ser forbi alt samarbeidet, vennskapet og mestringsfølelsen man kan oppleve.

Enten det er foreldre eller kollegaer, så skjønner de sjeldent greia.

Noen mener det er bortkastet tidsfordriv, og ser forbi at man tar inn inntrykk, og til og med kan endre måten man oppfatter på verden på. Når man har reddet universet, jenta eller kommet frem til mål, ja det gir en driv som også er overførbar til det virkelig liv, og som kan gi tro på det gode og at man selv gjør godt.

Også er det jo selvfølgelig dette med rangeringen. Det er langt bedre å være en som tråkker timevis i utmark, plukker kilo på kilo med sopp eller drar på eksotiske seilas. Spill, det er vel bare kjedelig og isolerende til sammenligning? Hvem har vel egentlig «levd» livet når de har spilt? Men kanskje det heller handler om en kombinasjon av både skjerm og opplevelser utenfor?

Følg debatten: Twitter og Facebook

Store forskjeller

Og spillere er ikke en ensartet gruppe. Mødre på 40 sveiper og samler fargerike diamanter, jenter på tolv spiller Minecraft og guttegjengen på femten samles til en Fifa-kveld med bøttevis av næringsrik potetgull og cola til hjelp. Det behøver heller ikke å være en motsetning mellom å spille dataspill og å drive med andre mer sosialt aksepterte fritidsaktiviteter.

Man opplever mestring, man opplever glede og man utvikler vennskap.

Jeg kan ta med treåringen på strandtur en lørdagsmorgen, for så å sette meg ned og spille en time eller to, for så å lage mat til resten av familien ved middagstid.

Det er hakket enklere å si at man er filminteressert enn dataspillinteressert. Men felles for begge to, er at de byr på kulturelle opplevelser og meningsfylte aktiviteter. Man opplever mestring, man opplever glede og man utvikler vennskap.

Jeg elsker dataspill. Jeg elsker de øyeblikkene der jeg ser eller gjør noe som rett og slett tar pusten fra meg.

Jeg elsker også det å føle meg som en del av en sammenheng, med tusenvis av andre som deler samme interesse og lidenskap.