I forrige uke kunne vi lese på NRKs nettsider at «altfor mange med psykiske problemer blir sykemeldt helt, uten at de prøves i aktivitet». Saken handler om hva lovverket så vel som nasjonal og internasjonal forskning sier om sykmelding for disse lidelsene, og omtaler en ny doktoravhandling med fokus på denne problematikken.
Bildet i nyhetssaken er av tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, og i timene etter innslaget koker det i kommentarfeltet på facebook-siden til NRK Nyheter.
For mange syke oppleves saken som et angrep på deres troverdighet, en ytterligere stigmatisering av en alvorlig og usynlig sykdom. Det trekkes frem at det er fare for langtids-sykmeldinger for dem som presser seg på jobb med psykiske lidelser, og at vi i dag burde ha åpenhet og aksept om at dette er lidelser som berettiger sykmelding.
Kommentarene preges av oppfatninger om at Gudbjørgsrud er en kynisk teoretiker som selv burde få oppleve panikkangst, nervesammenbrudd eller å gå på «en skikkelig smell». Flere ønsker ham som privatperson direkte vondt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
For i et mikroperspektiv – som slike kommentarfelt representerer – er sykdom et privat anliggende, og en svært individuell opplevelse. At politikere og ledere i offentlige stillinger skal mene så mye om den, oppleves for mange som invaderende og brutalt.
Men i et makroperspektiv er sykdom et offentlig anliggende, fordi konsekvensene av den er uløselig knyttet til det større fellesskapet: Til å finne den beste behandlingen for gruppen som er rammet, finne de best fungerende velferdsordningene, og hindre utstøting fra arbeidslivet.
I Norge har vi relativt gode velferdsordninger som inkluderer slike «usynlige sykdommer», uavhengig av om lidelsen er arbeidsrelatert eller ikke, til forskjell fra en rekke andre land.
Det økonomiske perspektivet er dermed også en del av de samfunnsmessige konsekvensene, og det er kanskje dette aspektet som tåkelegger en ellers hensiktsmessig debatt om hvordan man kan hjelpe psykisk syke.
Arbeid er helsefremmende
Når gode intensjoner forveksles med mistenkeliggjøring og kontroll, går et i utgangspunktet godt budskap tapt: Internasjonal og nasjonal forskning viser at det i det store og hele er helsefremmende og øker livskvaliteten å delta i arbeidslivet, også for psykisk syke. Ikke for samfunnets del, ikke for naboens del eller for Gudbjørgsruds del, men for den sykes egen del.
Å delta i ordinært arbeidsliv, hvor arbeidsoppgavene og stillingen til en viss grad er tilpasset arbeidstakeren, viser seg å øke funksjonsnivå, forbedre selvfølelsen og redusere psykiatriske symptomer. Ikke for alle. Men for mange nok til at man faktisk kan uttale seg om psykisk sykdom på et overordnet nivå.
At det i tillegg er bra for både enkeltpersonens og samfunnets økonomi å få flere i arbeid, er en hyggelig bieffekt. Men det er de positive konsekvensene for individet som tillegges vekt i den store mengden forskning som er gjort på feltet.
Når dette budskapet allikevel forstås som et angrep på en sårbar gruppe, er det tydelig at vi har en kommunikasjonsutfordring.
Sykemelding kan være bjørnetjeneste
Mye av nyere forskning på arbeid og psykisk helse er knyttet til studier av arbeidsrehabilitering for mennesker med moderate til alvorlige psykiske lidelser, kalt Individuell Jobbstøtte eller IPS.
Dette er et perspektiv som trekker arbeid inn som en del av behandlingen, og fokuserer på at arbeid er godt for psykisk helse, selv for alvorlige diagnoser. Slik forskning kan også vekke mye skepsis på lik linje med nyhetssaker som den vi så i forrige uke.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Er det ikke skadelig for dem som virkelig sliter med angst og depresjon å presse seg på arbeid? For ikke å snakke om mennesker med schizofreni eller psykoselidelser; er de ikke for syke til å arbeide sammen med andre?
Selv om slike bekymringer kan virke intuitivt riktige, viser forskningen at de kan være overdrevne. Arbeidsdeltakelse viser seg å være positivt, selv for de tyngre pasientgruppene. Allmenn oppfatning er gjerne at skjerming fra omverden er riktig i en sårbar situasjon, men samtidig kan langvarig fravær fra arbeidslivet være direkte skadelig. Å sykmelde for psykiske lidelser kan i realiteten være en stor bjørnetjeneste, som i stedet for å hjelpe den syke fører til sosial isolasjon og hindrer tilfriskningsprosessen.
Det kan være vanskelig for den enkelte fastlege å ta denne samtalen på kontoret, med den individuelle pasienten som i sitt tilfelle mener at sykmelding er riktig vei å gå. Derfor er det viktig at lovverk og nasjonale retningslinjer er klare i sine anbefalinger.
Å uttale seg om psykisk syke som gruppe må derfor gjøres hensynsfullt, men man må samtidig kunne gi konkrete anbefalinger etter hvert som kunnskapen om psykisk sykdom og behandlingen av den øker.
Det gjør ikke psykisk sykdom mindre alvorlig eller lettere å bære. Det undergraver ikke troverdigheten til dem som står utenfor arbeidslivet på grunn av slik sykdom. Tvert imot: Anbefalinger som gjøres på grunnlag av utstrakt internasjonal forskning, tar i høyeste grad sykdommen på alvor.
Jakten på en kur
Debatten rundt kroniske og uspesifikke lidelser preges ofte av den stigmatiserte pasientens ønske om å bli tatt på alvor, og et sterkt ønske om forskning på en kur som kan hjelpe til å løse problemet.
Når en slik «kur» kommer i en annen innpakning enn det som gjerne var ønsket og forventet, kan den fort bli mottatt med mistillit og vantro. Men en behandlingsform som viser seg å ha god effekt for en stor og viktig gruppe, burde i større grad vekke nysgjerrighet og håp.
De siste årene er det satt i gang to større forskningsprosjekter i Norge som undersøker Individuell Jobbstøtte.
Dette er nye NAV-tiltak som innebærer utstrakt personlig oppfølging gjennom alle steg av jobbsøkingsprosessen,med mål om å hjelpe den syke inn i ordinært arbeid.
Med dette håper vi å kunne bidra til å styrke oppfatningen av arbeid som en viktig del av behandlingen for mennesker med psykiske lidelser.
