Kommentar

Et splittet folk

Britene sier de ikke orker å snakke mer om brexit. Men de gjør det likevel.

19029589847997

Demonstranter for og imot brexit protesterer side om side i London i januar i år. Overalt snakker britene om Brexit. Folk er oppgitt, lei, triste, sinte og fortvilet og har mistet troen på politikerne, skriver Gry Blekastad Almås.

Foto: Matt Dunham / AP

Storbritannia har endret seg. Folket har endret seg. Og politikken har uten tvil endret seg. De siste ti årene har vært en berg-og-dal-bane for britene. Nå trenger de snart å lande.

Det siste halvåret har jeg reist rundt i hele Storbritannia. Fra nord til sør, øst til vest. Overalt snakker folk om brexit.

De er oppgitt, lei, triste, sinte og fortvilet. Folk har mistet troen på politikerne, selv politikerne har mistet troen på politikerne.

EU oppfattes som en byråkratisk og udemokratisk organisasjon.

Landet kan gå i oppløsning

Skottland vurderer å melde seg ut av den britiske unionen (unionen mellom England, Wales, Skottland og Nord-Irland), for å kunne fortsette å være EU-medlem. Nord-Irland frykter at krigen kan blusse opp igjen.

Og på steder med sterk norsk tilknytning, som Orknøyene, Shetland og øya Man, snakkes det åpent om å søke forbindelser til Norge.

Isle of Man er ikke engang en del av Storbritannia, men er sterkt knyttet til landet.

I nord føler de seg oversett av makten i sør. Skottene mener Westminster bare bryr seg om seg selv, mange vil heller kalle seg europeere enn briter, dog skotske først, selvsagt. Nord i England er mange samfunn preget av flere tiår med omstilling; Kullindustrien som forsvant, fiskekvoter som har gått til andre EU-nasjoner, fraflytting og manglende håp. De føler ikke at de har fått noe igjen for EU-medlemskapet.

Selv politikerne har mistet troen på politikerne.

Det er ikke uten grunn at Boris Johnson har reist til slike steder de siste dagene. Her trengs ny giv, landets statsminister forbereder nyvalg og har for lengst begynt valgkampen.

Noen rammes hardere enn andre

Det er i slike samfunn at EU-motstanden er størst. Det er også her finanskrisen rammet ekstra hardt. Folk uten jobb eller med lav inntekt og trang økonomi, fikk en enda vanskeligere situasjon da David Camerons ferske regjering i 2010 innførte kraftige budsjettkutt og økte momsen.

Prisene ble høyere, støtteordningene færre, mange var slitne av å kjempe for å få hverdagen til å gå rundt da de i 2016 ble spurt om å stemme ja eller nei til videre EU-medlemskap. Ja eller nei til forandring.

Det var selvsagt mange grunner til at folk stemte seg ut av EU. Det oppfattes som en byråkratisk og udemokratisk organisasjon. De vil ha makten tilbake til eget parlament i Westminster.

Folk ber meg om ikke å snakke om brexit. De er redd det kan bli bråk.

Samfunn endres av innvandring, det kan være vanskelig å ikke kjenne seg igjen på stedet man er oppvokst.

Dype splittelser

Resultatet av folkeavstemningen viste at britene er delt i synet på EU. 52 prosent stemte for å forlate unionen, 48 prosent stemte mot. I løpet av de tre årene som er gått, har splittelsen økt.

Det merkes i politikken, der både regjeringspartiet og det største opposisjonspartiet går i oppløsning på grunn av brexit. Parlamentsmedlemmer forlater partiene sine, nye partier har oppstått, det konservative regjeringspartiet er i krise, og det er utrolig at Labour ikke har klart å vokse i det politiske rommet som har oppstått.

Men det merkes også på folk. I sosialt lag ber folk meg om ikke å snakke om brexit. De er redd det kan bli bråk. En brexit-tilhenger fortalte meg at han ble kastet ut av et middagsselskap hos en venn han hadde kjent i 30 år, han ble kalt idiot og var oppriktig lei seg for at det ikke går an å være uenige om dette spørsmålet.

Arbeidsinnvandrerne føler seg sviktet av landet de har tjent.

En av de mange sinte kom bort til meg på plassen utenfor det britiske parlamentet nylig. Han var med på demonstrasjoner for brexit, og ville vite om vi nordmenn forsto hvorfor han var så sint. For tre år siden ble han og alle andre briter bedt om å si sin mening, og det gjorde de. De sa vi ville ut av EU, men er medlem fortsatt.

Vil ha hverdagen tilbake

Jeg forstår også sorgen og fortvilelsen. Storbritannia er en smeltedigel, her bor det bor folk fra hele kloden. Arbeidsinnvandrere fra Europa har følt seg hjemme, de er blitt ønsket velkommen, de har gjort nytte for seg.

Det kan være vanskelig å ikke kjenne seg igjen på stedet man er oppvokst.

En portugisisk kvinne ropte ut sin fortvilelse på TV forleden, vi har gjort jobbene deres, passet barna deres, servert dere mat og vasket husene deres i årevis, men nå vil dere ikke lenger ha oss! Hva skal vi gjøre, hva er rettigheten mine, mange har forlatt landet, hvorfor gjør politikerne dette med oss, ropte hun. Arbeidsinnvandrerne føler seg sviktet av landet de har tjent.

Folk sier de ikke orker å snakke om brexit, men de gjør det likevel. Det er det altoverskyggende temaet. Mange prøver å forberede seg, de skaffer seg identitetspapirer og dokumenter, de hamstrer mat, de gjør så godt de kan. Men de er på vent.

Folk sier de ikke orker å snakke om brexit, men de gjør det likevel.

Bedrifter legger planer, men vet ikke helt for hva. Noen har gitt opp og flyttet ut av landet, andre sliter med avtaler om import fordi det er frykt for kaotiske grenser.

Jeg unner britene å få hverdagen tilbake snart. Tre år er lang tid å vente, særlig når de ikke vet hva de venter på.