En kanadisk høyesterettsdom fra 2015 («Carter-dommen») fant det konstitusjonsstridig med et totalforbud mot hjelp til selvmord. Begrunnelsen var at et slikt forbud krenker borgernes integritet, gjennom å «tvinge» alvorlig syke pasienter til å ta sitt liv på mens de ennå er spreke nok til å gjennomføre det for egen ånd.
Tankegangen er absurd. Det er urimelig å si at staten «tvinger» deg til å ta ditt liv, bare fordi du ikke får hjelp til selvmord. Døende pasienter med store plager ser ikke nødvendigvis selvmord som eneste utvei. Tvert om vil de fleste heller leve, med god lindring og sosial støtte fra sine nærmeste. Pasienter i terminalfasen vil ofte kunne oppå en snarlig livsavslutning, enten gjennom behandlingsbegrensning (legalt og etisk høyverdig i Norge og i Canada) eller gjennom et ordinært selvmord. Fra medisinsk hold har vi – om vi er villige til å satse – mye å tilby disse pasientene.
Over 700 har fått dødshjelp
Høyesterett ga parlamentet ett år på å utforme en lov som tillater aktiv dødshjelp, og våren 2016 la den liberale Trudeau-regjeringen fram et lovforslag som tillater aktiv dødshjelp til voksne, beslutningskompetente personer som sier de lider uutholdelig, hvor man med rimelighet kan si at døden vil inntre i overskuelig framtid. To uavhengige leger (eller sykepleiere) må godkjenne pasientens forespørsel. Det skal være en 10 dagers «refleksjonsperiode», men dette er ikke obligatorisk. Forespørselen må være skriftlig, men pasienten trenger ikke selv underskrive. Loven ble vedtatt 17. juni, og siden har minst 744 pasienter fått dødshjelp i Canada.
Som redskap for å regulere aktiv dødshjelp er den kanadiske loven ubrukelig. Den gir ingen klar avgrensning av hvilke pasienter som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, annet enn 18-årsgrensen (regjeringen vurderer å senke/fjerne aldersgrensen i nær framtid). Både fysisk og psykisk lidelse kvalifiserer. Det er uklart hvordan beslutningskompetanse skal fastsettes. Det tillates ikke dødshjelp til demente basert på et forhåndsdirektiv («livstestament») slik man har begynt med i Nederland og Belgia – men regjeringen vil utrede også dette. Dødshjelpen er ment som et tilbud til døende pasienter. Men dette at døden med rimelighet lar seg forutse – det er jo et ekstremt tøyelig begrep, som i prinsippet kan omfatte oss alle.
Ønsker dødshjelp til mindreårige
Mest av alt gir loven enorm makt til legene, til å tilby selvmordshjelp til sine pasienter styrt etter legens eget moralske kompass. Det mest påfallende er klausulen om at leger ikke skal straffes for brudd på loven, så lenge de handlet i god tro. I sum har regjeringen laget en dødshjelpslov som gjør det omtrent umulig å dømme leger som misbruker loven og setter sine pasienter i fare. Sikkerhetsforanstaltningen med to uavhengige leger undermineres ved at pasienten har mulighet til å «shoppe» blant Canadas 75.000 leger inntil han har funnet to leger – eller sykepleiere – som vil oppfylle hans bønn om hjelp til å dø. Resultatet er at myndighetene frasier seg kontrollen over drap på pasienter, overlater dette til legene og deres skjønn og etiske standard.
Loven møtte sterk kritikk i Canada – fordi den er for streng. Det virker uforståelig – loven stiller knapt nok absolutte krav. Men kritikerne klagde alt før den ble vedtatt over at loven nekter dødshjelp til ulike pasientgrupper. De vil tillate dødshjelp til mindreårige, til demente og til psykisk syke. De bruker høyesteretts egen argumentasjon: Regjeringens forsøk på å avgrense dødshjelp til de som er mest «verdige» til en rett til å dø skaper en konstitusjonsstridig diskriminering – akkurat det Carter-dommen slo ned på. Kjernen i dette er at loven er urettferdig: Den innvilger retten til en skånsom død til noen mennesker, mens andre «tvinges» (slik høyesterett formulerte det) til enten å leve videre i et liv som for dem er uutholdelig, eller å ta sitt liv på brutalt vis, før tiden er inne.
Det sosialliberale partiets dilemma
Venstres programkomité vil utrede legalisering av aktiv dødshjelp, og nestleder Guri Melby sa det slik på Facebook: «For meg vil en endelig avgjørelse i et slikt vanskelig spørsmål bare kunne tas dersom jeg ser hvordan det kan begrenses og reguleres. Men grunnleggende sett handler dette for meg om hvem som har råderett over sin kropp og sitt liv, og det mener jeg er enkeltindividet selv.»
Disse to setningene oppsummerer det dilemma et sosialliberalt parti som Venstre står i: Både liberalisere, men samtidig beskytte de svake. Da er det nyttig lærdom å hente fra Canada. Der klarte man kunststykket å lage en lov som verken beskytter de svakeste mot overgrep, eller makter å gi borgerne råderett over egen død.
Da Belgia i 2002 legaliserte aktiv dødshjelp skyldtes det parlamentariske endringer som gjorde at kristeligdemokratene ikke lenger var på vippen. Men det kan også gå andre veien: Striden om aktiv dødshjelp kan påvirke de politiske konstellasjonene i et landskap der bl.a. Jonas Gahr Støre har sagt «nei». Hvis Venstre går for dødshjelp – hva da med KrF? Hva med spenningene mellom sekulære og kristne liberale internt i Venstre? FrPs erfaring burde skremme: Etter landsmøtevedtaket i 2009, der partiet «i prinsippet» gikk inn for aktiv dødshjelp, viste det seg at stortingspolitikerne ikke ville stå opp for det landsmøtet hadde vedtatt, og partileder Siv Jensen la hele vedtaket i «stabilt sideleie».
Aktiv dødshjelp er et komplisert spørsmål – men hvis vi skal ta denne debatten i Norge trenger vi politikere, jurister og journalister som tar oppgaven mer seriøst enn de gjorde i Canada. Det handler om vårt syn på sykdom, svakhet og funksjonstap. Men ikke minst handler det om rettssikkerheten for mennesker i en sårbar situasjon.
FØLG DEBATTEN: og
