Jeg er nå ferdig som LIS1, tidligere kalt «turnuslege», i Tønsberg og begynner snart som fastlege i Valdres der jeg kommer fra. Siden studietida i Tromsø har jeg fulgt nøye med i helsedebatten og snakket med mange erfarne og nyetablerte fastleger. Det er et dystert situasjonsbilde som tegnes. Det ser dessverre ut som at jeg ikke kan få det livet jeg ønsker for meg og min familie, dersom jeg vil jobbe som fastlege.
Nå kommer det snart et statsbudsjett som mange har hatt høye forhåpninger til, men som med de signalene som er sendt, ser ut til å bli en gigantisk skuffelse. Igjen. Et ekspertutvalg skal gi noen anbefalinger i april 2023. Hurra.
Fra skanse til skanse
Mange pasienter ser kanskje på fastlegekontoret som en helsebutikk der eieren får godt betalt for å ha åpent på hverdager mellom 8 og 15. Men når pasientkonsultasjonene er over, venter gjerne flere timer med kveldsarbeid for legene. Det er epikriser som må følges opp, forespørsler fra NAV og forsikringsselskaper som skal besvares, blodprøver som må vurderes, og ikke minst et ubegrenset antall digitale direktemeldinger fra pasienter via Helse Norge som venter på respons.
For hver oppgave som ryddes unna, renner nye inn, som Sisyfos dytter opp steinen som alltid ruller ned igjen.
Fastleger flest motiveres av gode pasientmøter, men kveles av kontorarbeidet. Som LIS1 er man forskåna mye av dette, men jeg veit hva jeg har i vente.
Å ta meg godt av mine 800 pasienter vil alene tilsvare minst 120 prosent stilling. I tillegg er jeg forplikta til å gå legevakter, noe jeg egentlig liker veldig godt, men som i Valdres tilsvarer nesten 50 prosent stilling. Det er kveld, natt og helg. 55 timer i uka – det er virkeligheten.
Man jobber ofte fra 8-15.30 på legekontoret, haster så videre til samme jobb på legevakta fra 16-23, før man hangler seg på jobb igjen klokka 8 neste dag.
Uforsvarlige forhold
Fastlegene har som regel full arbeidsdag før nattevakt også. De blir slitne og sover ofte for lite. Slike forhold svekker ethvert menneskes kognitive funksjon, og mange legevaktleger har nok utført sine arbeidsoppgaver i en tilstand som tilsvarer en promille det er ulovlig å kjøre med.
På min forrige lørdagsnattevakt prøvde jeg etter beste evne å håndtere fulle folk med hodeskader, psykisk ustabile mennesker som ville dø, kutt som måtte sys og syke småbarn med deres bekymrede foreldre.
Klokka 7.30 sitter jeg fullstendig utslitt med øya i kryss foran PC-en og skal skrive en bekymringsmelding til Barnevernet. Den ble ikke bra. Og jeg hadde ikke engang jobba på dagtid først.
Jeg tør ikke engang tenke på hvor mange bekymringsmeldinger som IKKE har blitt sendt fordi fastleger og legevaktleger ikke har hatt tid eller kapasitet til å forstå og håndtere alle situasjonene de står i på optimalt vis. Og gjør du en feil står du alene – da er det ditt ansvar, din legelisens, din skam.
«Vanlige folk» lider
Helt siden Samhandlingsreformen kom i 2012, har fastlegekorpset i Norge varslet om et stadig økende arbeidspress. Jeg kan bare ikke fatte at myndighetene ikke har lytta når legene har ropt så høyt og så lenge?
Arbeiderpartiet, som selv innførte reformen, burde være mer opptatt enn noen andre av å bevare en så viktig bærebjelke i velferdsstaten vår. Nå sier de at det er «vanlige folks» tur. Pasienter og leger er alle vanlige folk, leger er ikke supermennesker. Vil festtalene om forbedring reflekteres i statsbudsjettet?
Ned for telling
Som andre vanlige folk har jeg selv vært utsatt for psykisk sykdom, med to tunge depresjoner i løpet av turnustida. To nye barn og et massivt arbeidspress ble for mye for en fersk lege, og et og et halvt års tjeneste ble til fire.
To ganger har jeg vært på ukesopphold på Villa Sana, Legeforeningens eget helsetilbud for leger på Modum Bad. Her har jeg møtt andre leger som har «gått på en smell», «møtt veggen», «blitt utbrent» eller som bare gisper for å holde hodet over vann.
Jeg synes jo det var i tidligste laget å møte veggen, men jeg var langt fra den første turnuslegen der.
Helsefarlig yrke
Leger har lenge vært alarmerende overrepresentert i selvmordsstatistikken. Å tro at dette ikke har noe med arbeidsbelastningen å gjøre er i beste fall ekstremt naivt.
Det er et vanvittig paradoks at fastlegene selv, uten å nøle, ville anbefalt pasienter i en så helseskadelig jobbsituasjon om å bytte beite. Jo før, jo heller.
Kapasiteten til Villa Sana er sprengt, ventetida rekordlang, og det er flest fastleger som ber om hjelp.
Hold deg rik og frisk!
Og så var det Senterpartiet, hvordan kan de leve med at Distrikts-Norge lider mest av alle under fastlegekrisen?
Nå sliter man også i sentrale strøk, men mange kommuner og pasienter i utkantene har i årevis levd med rådyre vikarstafetter og elendig oppfølging. Dette går hardest utover dem med kroniske somatiske og psykiske lidelser.
Og hvordan kan SV, som i praksis godkjenner statsbudsjettet, leve med at denne situasjonen bare akselererer den sosiale ulikheten i landet vårt? Private tilbud blomstrer, de rike og ressurssterke får rask hjelp, mens de som trenger det mest knapt får det de har rett på.
Kostbar kortsiktighet
Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Ole Henrik Krat Bjørkholt, har med et for så vidt prisverdig initiativ indirekte varslet at statsbudsjettet vil skuffe fastlegene.
Den globale økonomien krever innstramminger, så de må ikke forvente for mye. Et merkelig resonnement, all den tid fastlegekrisen koster mer og mer for hvert år som går.
Pengene fosser allerede ut i havet, på grunn av legevakter og sykehus som overbelastes og vikarbyråer som støvsuger kommunekassene. I 2021 brukte Norges kommuner hele 813 millioner kroner ekstra på fastlegeordningen.
Ingen land i verden har den muligheten Norge har til å investere langsiktig i gode helsetjenester, selv i dårlige tider. Dette er tiltak som samfunnsøkonomisk sett vil lønne seg enormt på sikt.
Pasientene er taperne
Jeg er, i likhet med mange unge leger, ikke villig til å la fastlegejobben spille hovedrollen i mitt liv, mens de menneskene jeg bryr meg aller mest om blir redusert til statister.
Hvis jeg må bli internettlege for en kommersiell aktør for å få en sunn balanse mellom arbeid og fritid, ja så blir jeg det. Et nitrist scenario, når mitt høyeste ønske egentlig er å ha en normal jobb som fastlege og legevaktlege på bygda.
Så får fastlegeordningen bare kollapse rundt meg, mens de ansvarlige politikerne klør seg i hodet og venter på svar fra enda et ekspertutvalg. Medisinstudentene har for lengst skjønt at de bør styre unna, færre og færre av dem vil bli fastleger.
Siste åndedrag
Så, Jonas Gahr Støre og Ingvild Kjerkol: hvorfor i alle dager gjør dere ikke mer? Og hvorfor gjør dere det ikke fortere? Dere har vært på vakt i et helt år nå. Pasienten fra forrige vaktskift er fastlegeordningen, og har vært på venterommet siden deres forrige vakt for ti år siden.
Fastlegeordningen har kreft med spredning. Den er grundig utredet og det finnes effektiv behandling, men dere som er på vakt vil fortsatt bare ta flere blodprøver, flere CT-bilder og flere høyteknologiske tester.
Pasientens sykdom har nå spredd seg til et stadium hvor det står om liv, og likevel velger dere å utrede videre uten å starte effektiv behandling?
På grunn av deres handlingslammelse må alle landets pasienter nå forberede seg på å ta farvel med fastlegeordningen. En god venn som dessverre døde så altfor tidlig.
