24. juni avgjør helseministeren hvordan sykehustilbudet i hovedstaden skal se ut i årene som kommer. Da møtes minister og ledelsen ved det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst. Ministeren vender da tommelen opp eller ned for Helse Sør-Øst sitt forslag til fremtidig plan, vedtatt i styremøte 16. Juni.
Vedtaket er siste tilskudd til balladen om sykehusutviklingen i Oslo, som startet med den såkalte «Hovedstadsprosessen» (2008). Den var åpenbart basert på grovt feilaktige analyser av behovet for sykehustjenester fremover og befolkningsveksten i Oslo, og mulige gevinster ved sammenslåing av sykehusene. Etter manges mening har omstillingene som har fulgt i kjølvannet vært en ulykke for pasienttilbudet i Oslo-sykehusene, med økt ventetid og svekket kvalitet i mange behandlingsforløp. Sykehusene og pasientene har havnet i et uføre det er vanskelig å se veien ut av.
For lite plass til pasientene
Etter sykehusfusjonen og nedleggelsen av Aker sykehus har økonomien blitt vesentlig svekket, og det har blitt for lite plass for pasientene. Plassmangelen har vanskeliggjort samordning av behandlingstilbud i sykehuset. Prosessene stopper regelmessig opp fordi det ikke finnes plass. Mange planlagte flytteprosjekt har blitt stoppet. Også pasientbehandlingen lider under plassmangelen, og sykehuset har store problemer med å håndtere køene som dannes innen ulike behandlingsforløp. Et eksempel er de mange barna som nå står i kø for å få undersøkt mage-tarm systemet.
Grorud verst rammet
Befolkningen i Groruddalen er likevel verst rammet av endringene. En stor andel fikk Akershus universitetssykehus som nytt lokalsykehus etter nedleggelsen av Aker. Men der var det allerede fullt.De siste årene har de ikke hatt noe fast lokalsykehustilbud, men blitt innlagt på det sykehuset i regionen som er minst overfylt. De reiser uspesifisert når sykdommen rammer, og sendes til Ahus, Diakonhjemmet, Lovisenberg eller Ullevål avhengig av hvor det er ledig plass.
For dyre planer
Den første direktøren i Oslo universitetssykehus, Siri Hatlen, forsto ganske tidlig hvilken krevende situasjon hun hadde havnet i. Hun valgte å legge til side den opprinnelige ambisjonen om samling i et kjempesykehus, og utarbeidet i stedet en moderert plan for utviklingen av Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål. Prisen var 18 milliarder. Det fantes imidlertid ikke midler, og direktøren hadde i realiteten formulert sin egen oppsigelse ved å legge frem planen.
I Oslo universitetssykehus havnet etter hvert Bjørn Erikstein i lederstolen med Cathrine Lofthus som hans viseadministrerende direktør. De la Hatlens planer i skuffen. I stedet utarbeidet de et radikalt og visjonært løsningsforslag med samling av virksomheten på Gaustad i et kjempesykehus, omtalt som Campus OUS. Campus ville ta lang tid å realisere, og koste dobbelt så mye som Hatlens plan. Forslaget ville binde opp hoveddelen av sykehusinvesteringene i regionen i overskuelig fremtid. Ikke overraskende fikk planen raskt tommel ned fra politikerne.
- Følg debatten: og
Lang periode med manglende plass
I Oslo universitetssykehus tyder lite på at planene om storsykehuset egentlig er skrinlagt, planleggingen har fortsatt bak ryggen på både politikere, ansatte og pasienter. Sykehuset har riktignok lagt frem en revidert plan med et nytt bygg på Radiumhospitalet, men planlegger stadig utbygging på den trange tomten på Gaustad fra 2016. Første fase skal være å flytte skadebehandlingen fra det nybygde akuttbygget på Ullevål til et nytt bygg ved Rikshospitalet. Senere skal regionsfunksjonene og lokalsykehusvirksomhet følge med, og Ullevål legges ned. Først i siste fase, etter 2026 vil man se på bygg for pasienter på Aker. Før et nytt lokalsykehus står ferdig vil befolkningen i området har økt med 200 000. Vi blir stående i en lang periode med manglende plass til pasientene.
Løser ikke problemet
Den reviderte Campus-planen løser derfor ikke hovedproblemet; å raskt sikre plass til pasientbehandlingen i et område med kraftig befolkningsvekst. En storstilt utbygging med 200 000 m² ved Rikshospitalet i de første fasene forutsetter rivning av velfungerende bygningsmasse. Det er en høy terskel å passere, tar lang tid, og det vil bli dyrt. Bare tomtekostnaden er i milliardklassen. Det er god grunn til å frykte at iverksettelse av planen vil tappe de øvrige sykehusene i sør-øst ytterligere for ressurser og investeringsmuligheter, og at pasientbehandlingen i disse sykehusene vil lide.
Å flytte skadebehandlingen fra Ullevål til et nybygg ved Rikshospitalet er en komplisert og dyr prosess som krever tilgang til store areal. Vi har allerede et flunkende nytt akuttbygg på Ullevål for å håndtere disse pasientene, og dette er blant funksjonene som har fungert godt de senere årene. Det er derfor vanskelig å se at den planlagte flytteprosessen bør prioriteres, med alle de store manglene vi har i sykehusene i dag.
Dropp kjempe-enheter
Den mest opplagte veien ut av uføret har man i det lengste vegret seg for å gå inn på; rask gjenåpning av Aker. Sykehuset er i hovedsak intakt, og i løpet av en femårsperiode er det mulig å gjenåpne et lokalsykehus med akuttmottak og mer en 200 senger for om lag en milliard kroner ved bruk av høyblokka. Det vil gi albuerom i de øvrige sykehusene i regionen, og vil være en god løsning for befolkningen i Groruddalen.
Med styrevedtaket 16. juni fra Helse Sør-Øst er det grunn til bekymring for om vi nok en gang skyver de viktigste problemene foran oss. Ved tidligere korsveier har det vært usikkerhet om hva vi trenger av plass og om vi kan finansiere nybygg ved sammenslåing av funksjoner. Nå vet vi bedre. Vi trenger plass raskt, og det er ikke penger å spare på å lage kjempe-enheter. Også andre land har gjort seg liknende erfaringer, og trenden internasjonalt går vekk fra sykehusgigantomanien.
Campus OUS er derfor ingen god løsning på hovedstadens høyst prekære plassmangel og svake økonomi. Etter vårt syn er det lite hensiktsmessig å starte med storstilt utbygging på Gaustad. Den endelige avgjørelse havner nå på helseministerens bord når dette skal avgjøres i foretaksmøtet. Ministerens instrukser vil bli avgjørende for sykehusutviklingen i regionen fremover, og avgjøre hvilket tilbud Groruddalens innbyggere vil få i de nærmeste tiårene.
