Dokumentaren «Kvalfangerens datter», vist på NRK 18. mai i år, har blåst liv i debatten om norsk hvalfangst. Det tydelig at temaet fremdeles engasjerer mange, men debatten preges av mangel på etisk refleksjon.
I 1993 trosset Norge Den internasjonale hvalfangstkommisjonens (IWC) forbud mot kommersiell hvalfangst, og gjenopptok fangsten på vågehval. De vanligste argumentene for norsk hvalfangst var da, og er fortsatt: at hvis ikke hvalen fanges, spiser den opp fisken vår; at hvalfangst er bærekraftig; at det er tradisjon; og at hvalfangst er mer humant enn måtene vi utnytter mange andre dyr på.
Det at disse argumentene fremdeles brukes ukritisk for å forsvare hvalfangsten (denne dokumentaren og debatten rundt er intet unntak) viser at den offentlige debatten trenger å ta en ny vending – der det ikke lenger tas for gitt at de vitenskapelige argumentene som blir brukt av tilhengerne er riktige, og der det gis rom for etisk refleksjon i betydelig større grad.
Imøtegående forskning
Argumentet som sier at vågehvalen spiser store mengder av de samme fiskeartene som mennesker vil spise – og at hvalfangst derfor er med på å sikre oss mer fisk – har vært helt sentralt i hvalfangstdebatten. Denne sammenhengen blir tatt for gitt, også i dokumentaren, selv om det fremdeles ikke er vitenskapelig bevist. Det finnes derimot forskning som peker i en helt annen retning: hvalens tilstedeværelse kan faktisk øke fiskebestandene. Jo mer hval, jo mer fisk. McCarthy og Roman (2010) er blant forskerne som har kommet frem til dette. De sier at man tidligere har antatt at sjøpattedyr, på samme måte som fisk og virvelløse dyr, bidrar til at næring synker fra området under havoverflaten og ned mot havdypet. Men resultatene deres viser at sjøpattedyr, og spesielt hval, faktisk øker næringstilførselen i nærheten av havoverflaten, og at de dermed bidrar til mer fisk.
McCarthy og Roman er ikke alene – liknende forskningsresultater ble publisert allerede på 1980-tallet. De to forskerne konkluderer med at disse funnene burde ha store konsekvenser for hvalfangstpolitikk. Men argumentet om at det blir mindre fisk dersom vi stanser hvalfangsten lever i beste velgående – og det kommer ofte, helt ukritisk, fra dem som kaller motstandere «uvitende».
Nils Øien, hvalforsker ved Havforskningsinstituttet, sier til NRK 18. mai at forskere ikke har den fulle kompetansen om alle samvirkninger og faktorer som påvirker økosystemet vågehvalene lever i. Det er dermed også verdt å stille spørsmål ved om vi kan være hundre prosent sikre på at hvalfangsten er bærekraftig, når vi ikke engang vet hvilken rolle de spiller i økosystemet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Økologisk etikk
Mer forskning kreves derfor for at man med sikkerhet skal kunne basere argumenter for hvalfangst på vitenskap. Men forskning alene kan ikke gi oss svar på om hvalfangst er rett eller galt, uansett om det fører til mer eller mindre fisk. Filosofen Arne Næss (1912 – 2009) understreker at vitenskapen aldri kan gi oss verdier å leve etter, og at vi ikke kan handle med kun vitenskap og rasjonell kunnskap som grunnlag. Vi kan ikke handle uten etikk.
Tradisjonell etikk – hvordan vi bør handle i vår relasjon med andre mennesker – er helt grunnleggende i samfunnet vårt. Det er allment akseptert at vi ikke kan handle uten å ta i betraktning hvordan dette går ut over andre mennesker. Men andre mennesker er ikke de eneste vi lever i relasjon med. Vi lever også i relasjon med andre dyr og med resten av naturen. I motsetning til tradisjonell etikk, har økologisk etikk – hvordan vi bør handle i vår relasjon med ikke-menneskelig natur – til gode å bli en sentral del av tankesettet vårt og en akseptert del av offentlige debatter, inkludert diskusjonen om hvalfangst. Dette er et tap for debatten, da økologisk etikk åpner opp en plattform der man kan diskutere hvordan mennesker, som både påvirker og påvirkes av resten av naturen i stor grad, bør handle i vår relasjon med den.
Ettersom hvalfangstdebatten i aller høyeste grad handler om vårt forhold til hvaler, andre dyr, samt andre arter og havet som økosystem, bør økologisk etikk bli en helt sentral del av denne debatten. Det vil da gis rom for ikke-antroposentriske argumenter, og for å diskutere om mennesker er de eneste som har egenverdi. Økologisk etikk utfordrer derfor vårt antroposentriske verdensbilde, og dermed kanskje også vårt syn på hvalfangst. Dette betyr imidlertid ikke at vi automatisk ender opp med at hvalfangst er galt – det betyr bare at menneskers interesser ikke lenger alene kan avgjøre hvordan vi skal behandle resten av naturen, vågehvaler inkludert.
De «dypere spørsmål»
Ved å gi rom for å stille, og å diskutere, det Næss kaller dypere spørsmål om vårt forhold til resten av naturen, kan vi komme forbi den nåværende situasjonen der en stor og viktig del av hvalfangstdebatten blir lagt lokk på. Istedenfor å henge oss opp i forholdet mellom hval og fisk, eller om hvalen lider mer enn elgen når han eller henne blir skutt, må vi begynne å diskutere de dypere spørsmålene:
Er det rett å ta livet av hvaler fordi vi vil ha mer fisk? Er det rett å ta livet av fisk? Hvilken rett har mennesker til å betegne hvaler, fisker eller havet som «våre ressurser»? Hvis vi må prioritere, bør vi sette individer, arter eller økosystemer først? Er det greit å utnytte andre fordi det er tradisjon? Er det rett å fortsette å utnytte hvaler fordi andre dyr vi utnytter har det enda verre?
Det er når slike spørsmål stilles, og blir gitt rom for å diskuteres, at den interessante debatten om norsk hvalfangst starter.
Kronikkforfatterens masteroppgave om økologisk etikk og den norske hvalfangstdebatten har tittelen: «Ecological Ethics in the Debate about Norwegian Whaling – An Ethical Discussion of our Relationship with More-Than-Human Nature and How this Discussion is Applied in the Public Debate concerning Norwegian Whaling».
