Torsdag 21. september 1978 kom førsteutgaven av Se og Hør. En kjempesuksess fra første dag. Redaktøren kom fra krimredaksjonen i VG og het Knut Haavik.
Hans viktigste dag på jobben kom derimot først syv uker senere. Opplaget sank plutselig, til under 100 000. Førstesiden var en VG-kopi av en krimsak, og lærdommen var som følger; Bare kjendiser selger. Virkelige kjendiser. Og aller helst skal det være en kjendis som smiler.
I dag døde Knut Haavik. 75 år gammel. Han har skrevet seg inn i norsk mediehistorie på minst to områder. For mange best beskrevet av humoristen Trond Kirkvaag som mente at Se og Hør burde vært ilagt en egen kloakkavgift. Kritikken mot Se og Hørs journalistiske filosofi- om at har du invitert til bryllup, da har du invitert til skilsmissen også – har florert.
Se og Hør har, i norsk sammenheng, fått rollen som en som har skjøvet presseetikken i en mer kynisk retning.
Knut Haavik var, som journalist og redaktør, en uredd, utradisjonell og selvsikker mann. Hans jobb var å få hjulene til å gå fort rundt. Ved siden av en blid kjendis, skulle Se og Hør presentere historier som var like leseverdige for kvinner som for menn, uansett om de bodde i Halden eller i Hammerfest.
Se og Hør ble lest. I 2003, året før Knut Haavik forlot redaktørstolen i Se og Hør, var opplaget oppe i svimlende 424.687 kopier, og ble lest av det flerdobbelte.
I alle disse årene sto Knut Haavik bredbent i det ene etiske slagsmålet etter det andre. Også i rettssalen. Han tapte noen slag, og vant andre. Det hendte han ba om unnskyldning også. Men ikke ofte.
Betalingsjournalistikk ble et tema. Ikke minst etter at kronprins Haakon i 1999 møtte alenemoren Mette-Marit Tjessem Høiby. Den tidligere Se og Hør-journalisten Håvard Melnæs ga i 2007 ut boka «En vanlig dag på jobben», og hevdet at Se og Hør ga store pengesummer til kronprinsessens far, Sven O. Høiby. Og at Høiby ikke var det eneste tilfellet.
Så ble da heller aldri redaktøren Knut Haavik invitert sammen med sine kolleger til slottet.
«En god redaktør er en venneløs redaktør», sa han selv. Og la til at han var en enkel gutt fra Vikersund som hater restauranter «der de serverer gulrøtter i krøss».
Når Knut Haavik selv skulle plassere seg i norsk mediehistorie hadde han et helt annet fokus. «Min største journalistiske betydning er at jeg har skapt et produkt som leses av halve den norske befolkningen.» Det sa han til bladet Journalisten i 2003.
Året etter forlot han altså Se og Hør. Samme år valgte Stortinget, ved Fremskrittspartiet, ham inn i Norsk kulturråd. Der satt han i litteraturutvalget sammen med nynorskmannen og kulturprofilen Ottar Grepstad. Carl I. Hagen hadde nok på dette tidspunktet sett på valget av Knut Haavik som en aldri så liten hevn overfor en kulturelite som i samlet tropp mislikte både Frp og alt Se og Hør sto for. Men i dag sier Ottar Grepstad at Knut Haavik inntok rollen i Kulturrådet med åpenhet, mottakelighet og en stor interesse for å fremme lesegleden – særlig hos unge gutter.
Grepstad mener også at Knut Haavik allerede da Se og Hør startet, hadde som drivkraft at det skulle bli et blad for alle dem som ikke leser bøker.
Knut Haavik hadde et opplagt skrivetalent. Jeg møtte ham da han i 2002 ga ut boka «En ramp i rampelyset» og i 2006 da krimromanen «Ulven og den røde hanen» kom ut. En råtass av en redaktør var så visst også en vennlig mann.
