Det er nå fem år siden 22. juli 2011. Siden den gang har terror fått mye oppmerksomhet. Terrorisme har preget nyhetsbildet. Politiets fellesforbund støtter tiltak som involverer tøffe gjenstander av metall. Følgelig har politiet vært midlertidig bevæpnet for egenbeskyttelse mot terrorangrep mot tjenestemenn. Bevæpningen ble kritisert av fremtredende personer i forsvaret som mente det gir større trygghet om politiet ikke bærer våpen.
Vi har også «omsider» fått politihelikoptre, men disse er til liten hjelp utenfor sentrale østlandsområder. Justisministeren har arbeidet for at PST skal få utvidete fullmakter til å bekjempe terror og ekstremisme ved økt adgang til elektronisk overvåkning av oss alle. Enkelte professorer hevder vi lever i et risikosamfunn.
Et rundskriv pålegger skoler og barnehager å «vurdere risiko for alvorlige tilsiktede hendelser, som for eksempel skyteepisoder eller gisselsituasjoner, og eventuelt planlegge sin beredskap i forhold til dette». Åpenbart har ikke skoler og barnehager kompetanse til å vurdere slik risiko eller lage beredskap. Skoler og barnehager har reagert og mener rundskrivet oser av frykt. Jeg er helt enig. I Stavanger skal skolen øve på alvorlige villede voldshendelser.
Samfunnet blir tryggere
Det er ikke rart at vi får inntrykk av at samfunnet har blitt farligere. Men det er feil, samfunnet blir faktisk tryggere. Statistikk for de siste 45 årene viser at utviklingen går i riktig retning. Stadig færre blir drept i terrorangrep i Europa. Dødeligheten blant barn i Europa har i samme periode sunket kraftig, og levealderen har økt.
Risikoen for å dø av et terrorangrep i Europa i dag er så liten at det er vanskelig å illustrere. Omtrent fem av 100 000 tidlige dødsfall (død før 65 år alder) i Europa skyldes terror. Det er omtrent 1000 ganger mer sannsynlig at noen under 65 som du er glad i tar sitt eget liv enn at vedkommende blir drept i et terrorangrep. Det er omtrent 500 ganger mer sannsynlig med trafikkdød enn terrordød.
Liten sannsynlighet
Jeg har tre barn selv og er selvsagt bekymret for at det skal tilstøte dem noe. Litt angst hos foreldre fører til at vi tar vare på våre barn. Om vi var helt uten angst ville vi trolig ikke overlevd særlig lenge. Problemet er at vi mennesker er så lite flinke til å vurdere hva som reelt sett er farlig og vi overvurderer hvor farlig terror er.
Som far prøver jeg å konsentrere mine bekymringer om det som med størst sannsynlighet kan ramme mine barn. Derfor er opptatt av å forebygge hudkreft ved litt solkrem, jeg sjekker batteriet i røykvarsleren, jeg prøver å lære dem å være forsiktig i trafikken, og jeg er prøver å forebygge drukning ved svømmeopplæring og redningsvest. Flere barn drukner faktisk i Norge hvert år. Heldigvis er det slik at mange av de reelle truslene mot våre barns liv kan vi som foreldre påvirke.
Jeg er imidlertid fullstendig ubekymret for at mine barn eller min familie skal rammes av terror. Sannsynligheten er så uendelig liten, og det er uansett ikke noe jeg kan gjøre for å forebygge det.
Militær parentes
Jeg er født på 70-tallet, og kan godt huske da jeg i syvårsalderen begynte å forstå at vi var i en kald krig med Sovjetunionen. Det var en helt reell mulighet for invasjon eller atomkrig. I dag synes jeg det er ordentlig skummelt at Russland har annektert Krim. Russland er selvsagt militært underlegen Nato, men har kapasitet til å gjøre ordentlig stor skade på Europa.
Dagens terrorister har ingen tradisjonelle maktmidler til å påvirke oss. Militært sett er de en parentes. Dessuten appellerer deres agendaer kun til noen veldig få, som for øvrig ofte er tapere i samfunnet. Dessverre klarer de likevel å oppnå en viss innflytelse over vårt samfunn ved å appellere til våre følelser.
Endrer samfunnet
Empati er en veldig god egenskap ved oss som enkeltmennesker og ved vårt samfunn. Når noen dreper og skader med vilje blir vi berørt. Vi reagerer med tristhet, maktesløshet, sinne og frykt. Det er bra. Men vi blir også nysgjerrige på terroristene, på deres person, deres motiver og agenda. Vi blir rett og slett veldig opptatt av både terroristene og deres sak. Slik kan terroristene få oppmerksomhet på seg eller sin sak. Uten terroren ville sakene og personene være helt uinteressante. Slik belønner vi som samfunn terror.
Ved å appellere til våre følelser får terroristene litt makt over oss som enkeltpersoner og derigjennom også vårt samfunn. Samfunnet endres i en retning flertallet ikke ønsker. Politiet bevæpnes, det tas i bruk nye former for elektronisk overvåkning og det distribueres rundskriv som pålegger skoler og barnehager å vurdere terrorrisiko.
Organisasjoner som IRA og ETA utformet ikke terroren for at det skulle berøre oss følelsesmessig i samme grad. IRA prøvde å ramme samfunnets infrastruktur, altså en mer konvensjonell militær strategi.
Appellerer til følelser
Det kan fremstå som at terrororganisasjoner som IS har avdekket at empati er vårt samfunns akilleshæl. Terroristene klarer å påvirke våre ledere via befolkningens følelser. For å nå våre følelser trengs film og bilder. Noen ganger står terroristene selv for «koreografien» og filmingen. Andre ganger overlates filming og bilder til tilfeldige vitner og deres mobiltelefoner. Mediehus flest lever i dag av å levere kunder til annonsører siden folk ikke betaler for nyheter lenger. Terror og grusomheter appellerer til våre følelser, og det gir klikk og seertall. Slik oppstår et ufrivillig samarbeid mellom media og terroristene.
Det oppstår et krav til politikere og ledere om å «gjøre noe» for å beskytte vårt samfunn. Men det er ikke enkelt. Terroristene opptrer ofte alene og deres virkemidler og våpen er forholdsvis lett tilgjengelige. Det er nesten umulig for etterretning og politi å forebygge slikt.
Politikere og ledere dømmes ofte for hva de ikke gjorde. Derfor treffes vedtak motivert av frykt, slik som politibevæpning, skoler og barnehager pålegges å vurdere risiko for terror, og det innføres overvåkning. Samfunnet er ikke i posisjon til å debattere tiltakene fordi mye grunnlaget for vurderingene er hemmelig.
Nye strategier
Kanskje vi skal prøve nye strategier for å beskytte samfunnet mot terror?
Jeg tror samfunnet kan finne mer effektive strategier mot terror enn dem vi bruker i dag. Her følger tre forslag som involverer media, politikere og enkeltpersoner.
Media kunne rapportere om terror på en måte som ikke berører oss følelsesmessig. Dette kunne være en del av «vær-varsom-ordningen», tilsvarende det man har for dekning av selvmord eller ulykker. Mediefolk vet godt at detaljert rapportering av selvmord kan øke risikoen for at andre etteraper. Tilsvarende kunne media avstått fra å gi terroristene oppmerksomhet på deres agendaer og personer. Hvis terror ikke gir oppmerksomhet på saker og personer forsvinner jo noe av motivet for terrorismen.
Dekningen av terror kunne også reduseres. I dag dekkes terrordød mye mer enn død som følge av ulykker. Hvis fem drept i terror fikk samme dekning som fem drept i bilulykke ville vi høre mye om ulykker og nesten ikke noe om terror. Folk ville bli veldig forsiktige i trafikken og ubekymret for terror.
Endelig burde media også avstå fra å formidle bilder som berører oss følelsesmessig. Media viser jo ikke bilder av skadde og døde etter ulykker og selvmord. Hvorfor gjøre det etter terror? Løper ikke da media terroristenes ærend?
Politikere og ledere kunne også være mer modige. I stedet for å pålegge skoler å bruke ressurser på risikovurderinger for terrorangrep, kunne de samme ressursene vært brukt på det som vi med sikkerhet vet kommer til å ta livet av barn. Man kunne styrke barnas svømmeferdigheter, lære dem trafikkferdigheter og lære barn å sjekke røykvarslere. Modigheten ligger i å ikke agere følelsesmessig på terror.
Folk flest kan forsøke å ta det med ro og huske at vi lever i et historisk trygt samfunn. Vi må prøve å skille mellom empati og angst. Det er mulig, men det er ikke helt enkelt. Terror er selvsagt helt forkastelig, men ikke noe å være redd for.
Følg debatten: og
