Hopp til innhold
Kronikk

Stå opp mot terrorfrykten!

Jeg savner politikere som med tydelighet kan vise både egen befolkning og terroristene at vi overhodet ikke lar oss skremme. Jeg savner også et politi som ikke er så lettskremt.

Bevæpnet politi

«Jeg skulle også ønske meg en justisminister som fullstendig avviste å bevæpne politiet som respons på terrorhandlinger fordi det sender helt feil signaler. Politibevæpning som respons på angivelig økt terrorrisiko er et veldig tydelig signal til befolkningen om at samfunnet har blitt farlig», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Terror er ment å skape frykt. De som nå forsøker å terrorisere vesten har militært sett et svært dårlig utgangspunkt. De har begrenset med penger, utstyr og trening, og deres rekrutter er tapere i yrkesliv og utdanning.

Under den kalde krigen fryktet man en invasjon fra øst av en fiende som militært sett var svært farlig. Dette var en helt reell trussel både mot vårt samfunn som helhet og hver enkelt av oss. Etter Sovjetunionens oppløsning har verden virket tryggere en god stund, men dessverre har Russlands annektering på Krimhalvøyen har vært en kraftig vekker både for Norge, EU og NATO.

IS driver terror med kniver, hjemmelagde bomber og skytevåpen. IS sine terrorangrep er bare effektive via våre følelser.

Ingen reell militær trussel

Sammenlignet med tidligere Sovjet og Russland i dag utgjør IS imidlertid absolutt ingen reell militær utfordring for verken Norge eller EU. De terroranslagene IS begår i Europa er grusomme og forkastelige, men militært sett kan IS på ingen måte true Europa eller Norge. IS driver terror med kniver, hjemmelagde bomber og skytevåpen. IS sine terrorangrep er bare effektive via våre følelser. Grusomhetene må dokumenteres med film og bilder for å appellere til våre følelser.

Terror gir seertall

IS får dessverre svært god uttelling for denne PR-strategien. Dette skjer i et uheldig og ufrivillig partnerskap med media. De fleste mediehus lever som kjent av å levere kunder til annonsører, ikke nyheter til folk. Terror og grusomheter appellerer til våre følelser, og det gir klikk og seertall. Slik løper media ufrivillig terroristenes ærend. Hvis media påla seg selv større grad av selvsensur ville IS få mindre gjennomslag.

Ved å påvirke våre følelser klarer IS faktisk i noen grad å endre vårt samfunn. Spinndoktorene i IS er opptatt av hvilke seire de kan få i Europa og vesten. Etter terrorangrep som Brussel og Paris kan IS innkassere seiere som økt fremmedfrykt mot muslimer, økt overvåkning i samfunnet, gjeninnføring av grensekontroller og generelt økt bevæpning i det sivile samfunnet. Selv om IS ikke utgjør noen reell trussel viser storsamfunnet med all tydelighet at vi er skremt.

Det å droppe solkrem i vårsolen er trolig farligere enn å reise til Brussel nå.

Trenger tydelige politikere

Jeg savner også politikere som med tydelighet og overbevisning kan vise både egen befolkning og terroristene at vi overhodet ikke lar oss skremme. Min yndlingspolitiker skulle sagt dette:

«Terrorangrepet i Brussel er noe vi fordømmer på det sterkeste, og vår sympati og medfølelse går til de som er rammet og deres pårørende og etterlatte. Selv om det ikke er noen trøst for de som er rammet, må vi likevel huske at disse terroristene og deres støttespillere ikke utgjør noen reell trussel verken mot vårt samfunn eller den enkelte av oss. Vi skal selvsagt føle empati med de som er rammet, men trenger ikke bli redd. Formålet med terroren er å skape frykt, men vi lar oss ikke skremme. Organisasjoner som IRA og ETA som terroriserte på 70- og 80-tallet har visnet hen, og det vil også IS gjøre. Historien vil vise at IS klarte å utføre noen få terrorangrep i Europa, men trolig vil de gjøre mindre skade enn andre terrororganisasjoner har klart å gjøre. Mens dette pågår skal IS ikke klare å skremme oss til å endre vårt samfunn eller måten vi lever på.»

Vårsolen farligere enn Brussel

Terrorangrepet i Brussel skjedde like før påskeferien, og ministeren kunne brukt anledning til å si at påskeferien bekymrer myndighetene mer enn terrorrisiko hva angår sannsynlig tap av menneskeliv. Påskeutfarten er nemlig høysesong for trafikkulykker. Det dør mennesker i brann i fritidsbolig nesten hvert år. Det er dødsulykker i vinterfjellet nesten hvert eneste år, med få unntak som i 2006 og 2015. Daglig dør det mennesker av hudkreft i Norge.

Jeg skulle ønske meg en statsminister eller justisminister som med overbevisning kunne oppfordre alle til å kjøre forsiktig, unngå skred og usikker is, forebygge brann, huske solkrem, og ikke være bekymret for terror. Rett og slett fordi risikoen for å bli berørt av terror er svært lav. Det er mer å hente på å konsentrere sin bekymring om det som er mest farlig, og særlig hvis det også kan forebygges. Det å droppe solkrem i vårsolen er trolig farligere enn å reise til Brussel nå.

Liten dødsrisiko

Nettopp derfor er det helt avgjørende at vi som enkeltpersoner og samfunn klarer å holde hodet klart og ikke la oss skremme. Det er mye vi kan gjøre: Vi som enkeltpersoner må prøve å minne hverandre om at terrorangrepene fra IS på ingen måte utgjør noen reell trussel mot den enkelte av oss. I sosiale medier er det mange som forteller at de er redde for å gjøre helt dagligdagse ting som å ta offentlig kommunikasjon eller reise på ferie.

Mange er nå redde for at noen de bryr seg om skal bli rammet. Det er derfor viktig å huske at risikoen for å bli personlig berørt faktisk er så liten at det er vanskelig å forestille seg. Det er mer omtrent 2000 ganger mer sannsynlig at noen du bryr deg om vil dø før de er 65 år i trafikkulykker eller av selvmord, enn at de vil dø av terror om du lever Europa. Det er også viktig å huske at antallet terrordrepte i Europa har sunket i løpet av de siste 45 årene. Så statistisk og historisk vurdert er terroren ingen reell trussel verken mot samfunnet eller den enkelte.

Jeg skulle også ønske meg en justisminister som fullstendig avviste å bevæpne politiet som respons på terrorhandlinger, fordi det sender helt feil signaler.

Bevæpning sender feil signal

Jeg skulle også ønske meg en justisminister som fullstendig avviste å bevæpne politiet som respons på terrorhandlinger fordi det sender helt feil signaler. Politibevæpning som respons på angivelig økt terrorrisiko er et veldig tydelig signal til befolkningen om at samfunnet har blitt farlig, så farlig at politifolk må bære våpen. Dessverre er det også et klart signal til spinndoktorene i IS om at norske myndigheter er skremt, så skremt at vi endrer samfunnet vårt.

Men dessverre sender norske myndigheter motsatt signal. Politiet ble bevæpnet med klar begrunnelse i terrorrisiko. Politidirektoratet uttalte at de vil «fortløpende vurdere bevæpningsspørsmålet etter hvert som nye trusselvurderinger» og justisministeren minnet om at «vi lever faktisk i den virkelige verden». I min virkelige verden er jeg opptatt av at mine barn husker solkrem og at vi er forsiktige i trafikken.

Lettskremt politi

Så skulle jeg ønske meg et politi som ikke var så lettskremt. Bevæpningen av politiet var faktisk begrunnet med at politifolk og militært personell kunne være mulige terrormål. Politiets fellesforbund ønsker som kjent generell bevæpning. Jeg synes likevel Politiets fellesforbund burde ta avstand fra bevæpning for egenbeskyttelse. Dette av flere grunner: Politifolk er jo som kjent tøffe typer, og på ingen måte lettskremt. Det er jo uansett farligere å være bonde eller fisker i Norge enn å være politi.

Politiet kunne også ta avstand fra bevæpning begrunnet i terror fordi det gir publikum inntrykk av at verden har blitt mye farligere. Ifølge en populær og frittalende general er politiet uansett ikke trent til forsvare seg selv med våpen i nærkamp, og nettavisene har kjørt på med oppslag om at politiet skyter både seg selv og sine kollegaer i foten. Politiet burde også være opptatt av om det er prinsipielt feil å la politiet beskytte seg selv hvis dette kan medføre en teoretisk økt risiko for terror mot andre.

Terroren klarer å skremme

Jeg tror vi samfunn bør forsøke å ta inn over oss at vi er privilegerte over å bo i et svært trygt samfunn. Terroristene spiller på strenger som berører vår empati og følelse av trygghet. Terroren klarer slik å skremme både befolkningen, politikere og til og med politiet. Vi bør unngå å bli forledet av våre følelser til å tro at verden har blitt farligere.

Kronikkforfatteren er professor ved Universitetet i Tromsø, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og gjesteprofessor ved UNSW i Sydney, men skriver denne kronikken for egen regning.