Det er med undring jeg leser innlegget til Natalia A. Golis, fylkesvaraordfører for MGD Vestland og Reidar Staalesen, bystyrerepresentant for AP Bergen, på NRK ytring 28. juni. Den manglende innsikten i norsk mineralindustri er urovekkende.
Med Engebøprosjektet i spissen tegnes det et bilde av en oldtidsindustri som er totalt løsrevet fra virkeligheten og hvor feilinformasjon smøres på i så tykke lag at det er vanskelig å imøtegå innlegget på et seriøst sett. Jeg vil likevel gjøre et forsøk. For det bildet som tegnes er ikke bare uriktig, men en fornærmelse mot alle som jobber målrettet for å etablere en solid mineralbedrift i Sunnfjord basert på nøye avveide løsninger for samfunn og miljø.
Engebøprosjektet er det første store mineralprosjektet i Norge på mer enn 40 år. Mineralindustrien har siden gjennomgått store endringer med høy grad av automasjon, elektrifisering og sensorteknologi som gjør at mineraler kan utvinnes mer effektivt, med bedre utnyttelse og høyere kvalitet enn tidligere. Engebøprosjektet er utviklet med nettopp slike løsninger som grunnpilarer. Anlegget vil være i toppsjiktet av moderne anlegg i Europa, hvor kvalitet og kontroll ligger til grunn i alle ledd.
Engebøprosjektet har naturgitte fordeler som muliggjør begrenset påvirkning på miljø og samfunn. Forekomsten er av en slik art at tungmetaller og suravrenning ikke er et problem. Driften vil ha et lite fotavtrykk, inkludert gruve og deponi, sammenlignet med mineralprosjekter på verdensbasis som gjerne er 10 til 100 ganger større. Lite interntransport og sjøfrakt gir også lavt utslipp av klimagasser.
Å ha en trygg deponiløsning er ikke et valg, men en nødvendighet. Restmasser som er til overs etter uttak av verdimineraler, kan ikke 100 prosent tilbakefylles eller gjenbrukes. Det er også grunnen til at alle mineralbedrifter som videreforedler malmer har deponi. Deponi er på ingen måte en oldtidsløsning. Det er normal praksis.
Engebøfjellet i Vevring, Vestland fylke.
Foto: Marit HommedalEtter omfattende avveining av ulike alternativer, falt valget for Engebøprosjektet på etablering av deponi på 300 meters dyp i Førdefjorden. Deponiområdet er 4 km2 fjordbunn noe som utgjør ca. 5 prosent av det totale bunnarealet. Det er ikke dumping, men kontrollert deponering via rørledning til bunnen. Ingen rødlistearter vil forsvinne, og selv om bunndyr blir borte der massene deponerer, vil fisk og andre dyr kunne oppholde seg i vannmassene over og rundt. Dette er beskrevet i utallige konsekvensutredningsrapporter, og konklusjonen er at konsekvensene er midlertidige og begrensede.
Deponering på sjøbunn er ikke forhistorie, men vanlig i norsk mineralindustri fordi nærhet til sjø og dypvannsbassenger legger til rette for det. Av 6 operative gruver så er det kun en bedrift som deponerer på land. De andre deponerer på fjordbunnen og erfaringene er gode. Studier viser at dyrelivet raskt etableres når driften er avsluttet fordi ny næring tilføres fra vannmassene over.
Titanias tidligere deponi i Jøssingfjorden blir av Golis og Staalesen hentet frem som eksempel på hvor galt det kan gå. Det påstås at alt er dødt 34 år etter avslutning – «En ørken uten liv». Dette er feil. Jøssingfjorden har blitt undersøkt i flere studier av DNV GL og NIVA og konklusjonen er at den økologiske tilstanden i fjorden er ‘god’ i henhold til myndighetenes veileder. Dette er ingen død fjord.
Det er riktig at Jøssingfjorden er påvirket, men det er i stor grad på grunn av eksisterende utslipp av vann og sedimenter fra dagbrudd og landdeponi. På havbunnen i Dyngadjupet, hvor Titania deponerte på 80- og 90-tallet, er tilstanden i dag klassifisert som ‘meget god’. I 1994 ble Titanias deponiløsning etter press fra miljøbevegelsen flyttet til land. Landeponiet er uten liv. Det er vanskelig å få noe til å gro i en sandørken. I tillegg lekker landdeponiet tungmetaller i langt større grad enn massene som ligger på havbunnen.
Det er godt kjent at landdeponier er evigvarende trusler med hensyn til dambrudd. Hvert år er det flere dambrudd i verden, og konsekvensene er store miljøødeleggelser og noen ganger tap av menneskeliv. Denne risikoen finnes ikke når massene ligger i dypvannsbassenger.
På bakgrunn av kunnskap, har norske bedrifter, myndigheter og eksperter gang på gang valgt havbunnen som deponisted fremfor andre alternativer. Ikke fordi det er «ut av syne, ut av sinn», men fordi det er den beste løsningen.
Nordic Mining vil fortsette arbeidet for å finne alternative bruksområder for deponimassene, og vi vil vurdere tilbakefylling fortløpende. Alle gode ideer for alternativ bruk er velkomne.
Men vi må ta inn over oss at det er behov for deponi, og at alternativer til fjordbunnsdeponi kan by på langt større utfordringer. Når driften kommer i gang på Engebø, vil vi benytte avansert teknologi for å overvåke effektene av deponiet.
Vi ønsker å dele kunnskap og håper på en kunnskapsbasert diskusjon i fremtiden.
Les kronikken:
