Kronikk

Doktor, ikke sekretær

Jeg ber fastlegen være doktor, ikke sekretær.

Sykehuslege og pasient. Illustrasjon

Etterspør pasienter resept på medisiner som valium er det i regelen feil av meg som tilfeldig sykehuslege å gi det. Vanedannende medisiner skal vurderes og gis av pasientens fastelege, skriver kronikkforfatteren.

Jeg er kirurg, behandler pasienter med plager og sykdommer i muskel-skjelettsystemet og jobber på sykehus.

Noen ganger ber jeg pasienter som har vært til undersøkelse hos meg om å gå til fastlegen for undersøkelse og eventuelt en henvisning til en spesialist ved en annen avdeling ved mitt eget sykehus.

Av og til føler jeg meg som en sekretær der jeg ber fastlegen bestiller manglende røntgenbilder.

På NRK.no og Nyhetsmorgen på P2 omtaler statskanalen at fastleger er lei av sekretæroppgaver fra sykehusene. Omfanget skal kartlegges, men hvor er det journalistiske spørsmålet om årsak?

Det er minst fire årsaker til at vi sykehusleger gir fastlegene det de oppfatter som «sekretæroppgaver»:

Til fastlegen for henvisning

Mine pasienter får timer på 15 eller 30 minutter og mange har dessverre ventet i månedsvis på grunn av dårlig kapasitet. Innenfor knappe tidsrammer tilstreber jeg at alle skal føle seg godt ivaretatt.

Med tillit skjer det relativt ofte at pasienten tar opp andre problemstillinger på vei ut døra. Av og til avdekker jeg selv tegn på andre sykdommer som ikke er relatert til besøket hos meg.

Ved alarmsymptomer ordner jeg alltid opp selv og sørger for at pasienten får hjelpen som trengs der og da og timeplanen sprekker.

I travle tider kan jeg irritere meg grønn over manglende opplysninger

Det meste haster ikke. Da strekker ikke tiden til for å undersøke godt nok for å kunne skrive en henvisning i tråd med kravene i prioriteringsveilederen for spesialisthelsetjenesten. Dette er selve «Portvakt-bibelen» for henvisningspraksis til en legespesialist besluttet av Helsedirektoratet og den gjelder for sykehusleger like mye som for fastleger.

Da ber jeg pasienten bestille seg en time hos fastlegen. Ikke for at fastlegen skal være sekretær, men for at fastlegen skal være doktor.

Sykemelding

Noen ganger har pasientene reist fra sykehuset uten at de har fått med en sykemelding fra meg. Noen av disse havner nok hos fastlegen i ens æren.

Av og til er det fordi jeg vurderer at et par dager egenmelding rekker, men at det viser seg å være feil.

Noen ganger er pasientene allerede i et sykemeldingsløp og har avtalt oppfølging av dette hos fastlegen. Og enkelte pasienter har det så travelt med å komme seg hjem at de ikke vil vente på at en lege har tid til å sette seg ned, logge seg på PC-en og skrive ut sykemeldingen.

Da jeg dro fra pulten min i ettermiddag lå det 150 nye henvisninger til vurdering fra fastleger

For av en eller annen grunn får ikke sekretærer og sykepleiere lov å skrive ut sykemelding i legenes navn selv om vi kjapt kunne gi beskjed om hvorfor og hvor lenge pasienten bør være sykemeldt. Medisinsk sett er det få ting i en sykehusavdeling som haster mindre enn en sykemelding når man har vakt.

Resepter på medisiner

Noen ganger har jeg sagt at pasienten skal gå til fastlegen for resepter. Jeg gjør det helt bevisst.

Etterspør pasienten resept på sovemedisiner og valium er det i regelen feil av meg som tilfeldig sykehuslege å etterkomme dette. Vanedannende medisiner skal følges av pasientens faste legekontakt.

Jeg er også tilbakeholden med å skrive resepter på medisiner jeg selv ikke føler meg kompetent til å videreføre bruken av. Jeg ser pasientene i et akutt sykdomsforløp, så hvordan skal jeg vurdere om blodtrykksmedisinen har optimal dose under normale forhold?

Jeg ser pasientene akutt, så hvordan skal jeg vite om blodtrykksmedisinen har optimal dose under normale forhold?

Jeg ber pasienten bestille time hos fastlegen, men aldri når jeg selv har startet behandlingen med medisinen det gjelder. Og aldri for å bruke fastlegen som sekretær, men som doktor.

Samhandling

Jeg vet dessverre godt at det ved enkeltavdelinger rundt omkring på sykehusene eksisterer en dårlig kultur rundt det å overlate eget legearbeid til fastleger. Dette må løses ved målrettet og god avdelingsledelse, for som sykehusleger med et samfunnsoppdrag kan vi ikke være oss bekjent av at det skal være slik.

Da jeg dro fra pulten min i ettermiddag lå det 150 nye henvisninger til vurdering fra fastleger i bunken jeg deler med tre andre overleger på min seksjon.

I travle tider kan jeg irritere meg grønn over manglende opplysninger, at ikke relevante undersøkelser er gjort og at forventede tiltak ikke er igangsatte før henvisningen ble sendt.

Noen ganger har jeg bevisst bedt pasienten gå til fastlegen for resepter.

Av og til føler jeg meg som en sekretær der jeg ber fastlegen og pasienten om å forsøke fysioterapi før kirurgi og bestiller manglende røntgenbilder. Jeg er likevel ganske sikker på at den som sendte henvisningen ikke ber meg om hjelp som sekretær, men som doktor.

Jeg er også ganske sikker på at det både fastleger og sykehusleger ønsker seg er rom i arbeidshverdagen til å samarbeide fremfor å kjekle, og til gjøre jobben ferdig på en god måte. Og sekretærer.