Det er delte meninger blant psykologer når det gjelder tredeling av foreldrepermisjon.
Psykologforeningen erklærte tidligere sin støtte til tredeling av permisjonen, men har i ettertid trukket denne, og med god grunn.
Det finnes nemlig ikke forskning som kan avgjøre saken. Ikke noe sted i psykologiens lærebøker er det noe som kan avgjøre hvordan foreldrepermisjon skal være.
Spørsmålet om tredeling av foreldrepermisjon er politisk, ikke faglig. I hvert fall inntil noen forsker på det.
Ti av våre kolleger har skrevet et kraftig innlegg på NRK Ytring som legger frem argumenter for å avvikle tredelingen av foreldrepermisjonen. Problemet med innlegget er at det gir et feilaktig inntrykk av at det er klare psykologfaglige årsaker til å avvikle tredelingen. Innlegget er politikk forkledd som fag.
Som politisk aktive og psykologer vil vi påberope oss en slags dobbeltkompetanse i situasjoner som denne der politikk og psykologi berører hverandre. Det finnes politiske spørsmål der psykologien gir svar, men i debatten om tredeling er ikke saken avgjort av fag eller forskning.
Når vi velger å ikle oss tittelen vår for å gå inn i debatten er det derfor viktig at vi er tydelige på hva som er våre meninger, hva som er fag og hva som er forskning. I så måte er innlegget uryddig og bærer preg av rolleforvirring.
Til tross for sterk ordbruk er det vanskelig å forstå hvilke konkrete konsekvenser av tredelingen som nettopp psykologifaget avdekker her. De påberoper seg å være opptatt av barnas beste (kanskje i motsetning til andre psykologer som er tilhengere av tredeling?).
Imidlertid koker dette fort bort i selve teksten. Hvilke konkrete negative følger har tredelingen for barna? Det nærmeste de kommer til en konkret mening om spedbarns beste er at barn gjerne søker til brystet.
De aller fleste som har sett spedbarn med sine foreldre har vel sett at barnet gjerne søker mest til mor i starten, men også at fedre like godt kan trå til etter hvert.
Psykologer har en sterk stemme i samtaler om barn. En del av vårt profesjonelle ansvar er å varsle om kritikkverdige situasjoner der barn står i fare. Når psykologer snakker om traumer i barndommen så er det vanligvis ugjenkallelige separasjoner der foreldre og barn skilles i lange perioder, eller vold, overgrep, neglisjering – ikke adskillelser på noen timer.
Selvsagt kan det for noen barn og foreldre være vanskelig med overgangen til pappapermisjonen. En overgang fra en kjent omsorgsperson til en annen kan imidlertid knapt sammenlignes med å bli overlatt til en fremmed, og de vanskene er av en ganske annen art enn begrepet «barnas beste» innbyr til å tenke.
Det er like lett å argumentere med psykologiske fagbegreper for det motsatte: at barnas beste fordrer tredeling. Men etter vår mening vil det være useriøst, fordi faget rett og slett ikke kan gi slike tydelige råd. Å kle noe i psykologisk språkbruk er ikke det samme som at argumentene holder vann.
Vi oppfordrer våre kolleger til å fortsatt bidra i den politiske debatten, men da som psykologer med politiske meninger, ikke med innlegg som tildekker mer enn de klarner opp.
Den sentrale tesen i innlegget, at «å verne om mor og barn er blitt tabu», faller på sin egen urimelighet, som tydelig demonstrert gjennom medias brede dekning av deres ved deres eget synspunkt.
Til deg som leser, som kanskje syns denne debatten har vært forvirrende, så vil vi si: Det finnes ingen psykologfaglig fasit. Vi vet at både mor og far/medmor er viktige for barn og deres utvikling, også fra tidlig av.
Selv er vi tilhengere av tredeling. Det er ikke psykologutdannelsen alene som har ledet oss til den konklusjonen, men summen av våre erfaringer.
FØLG DEBATTEN:
