Igjen er tredelingen av foreldrepermisjonen blitt et hett tema i media, mye på grunn av uenighet blant psykologer.
Vi syntes det er gledelig at Psykologforeningen ikke lenger setter sitt «godkjent»-stempel på tredelingen. Til det vet vi for lite, sier foreningen.
Psykologer og andre som vil beholde tredelingen, vektlegger betydningen av fedrekvoten og likestilling. Det skapes et bilde av at vi som reagerer på tredelingen vil motarbeide fars rolle eller er imot fedrekvoten i seg selv. Men dette handler ikke om en kamp mellom far og mor. Et slikt fokus starter i feil ende.
Vi må starte med barnet. Vi kjenner ingen psykologer som er imot pappaperm. Selv skulle vi sett kvoten minst like lang, så lenge familiers mulighet til å tilrettelegge for babyen og mors behov var ivaretatt.
Vi mener at «kampen mellom mor og far» er konstruert på bekostning av de begge, og aller mest barnet. Ingen tjener på en slik debatt.
Dagens tredeling tvinger mange familier til daglig separasjon mellom mor og baby når babyen er 7 måneder, og noen er så små som 6,5 måneder.
I akkurat denne tiden opplever det lille barnet at verden blir et litt farligere sted. Krabbing og mer utforsking av omgivelsene innebærer økt risiko. Barnets naturlige instinkter er ofte å trekke mer til den personen den har bygget nærest relasjon til. For dem som ammer gir brystet og melken ikke bare viktig næring og helsegevinst, men også trygghet: Brystet er for disse barna den tryggeste havna de kjenner.
I tillegg er foreldrenes instinkter fininnstilt til å møte barnets fysiske og emosjonelle behov, og de blir naturlig nok stresset om omstendigheter gjør dette vanskelig. Vi mener vi har psykologfaglig grunnlag for å hevde at dagens ordning i for stor grad innskrenker foreldrenes handlingsrom til å tilpasse seg sitt barns behov.
Det har blitt en vanlig spøk at far får «sjarmøretappen» av barseltiden. Men for kvinnene som akkurat har fått tre timer søvn i strekk, grodd sine sår og fått hodet så vidt over vann – for så å skulle presse seg ut i jobb – er dette en spøk med bitter ettersmak.
At separasjonen ved syv måneders alder ikke fungerer for mange kvinner, har blitt en allmenn erkjennelse. Det er bare å spørre kvinner som har født de siste tre årene.
Både Jordmorforbundet, Landsforeningen 1001 dager og Ammehjelpen ønsker å endre ordningen på vegne av kvinner i barseltid. Dette må vi lytte til
For det er slik – og alle bør i 2022 være klar over dette – at et spedbarn ikke er et separat individ upåvirket av sine foreldre. Det kan synes selvsagt, men vi undres om det likevel blir glemt. Ethvert argument om hvordan foreldrene har det, om deres frustrasjon og fortvilelse, preller av på dem som verner om tredelingen.
Mange fedre ser med fortvilelse at ordningen går utover spedbarnet og kvinnen, og at ulønnet permisjon – som også går utover kvinnen – blir eneste løsning. Samtidig kan de oppleve det som et tabu for menn å være mot tredelinga. Velkommen til 2022, hvor det å verne om mor og barn har blitt et tabu, i likestillingens navn.
For mange tiår siden hadde vi mindre kunnskap om mental helse i svangerskap og barseltid, og det strev det kunne medføre for familien, men vi visste at mor og spedbarn måtte hegnes om. Mor og spedbarn «lå i barsel», og folk rundt trådte til med det meste. Dagens likestillingsideologi forholder seg stadig mindre til kvinnen, kvinnekroppen og spedbarnet.
Å hegne om spedbarnet handler også om å hegne om familier med ulike behov. Noen kvinner kan og vil tilbake raskt i jobb, vi har foreldre av begge kjønn som jobber offshore, sesong eller må på lange jobbreiser.
En rigid ordning som ikke passer overens med virkeligheten og hverdagen tjener ikke det mangfoldet som vi i dag bør applaudere. Resultatet blir økt stress og flere bekymringer hos barnets aller nærmeste.
For noen familier fungerer tredelingen fint, og vi ønsker ikke å gjøre tredelingen til et problem for dem som selv trives med ordningen.
Samtidig må vi be om at man ikke møter folk i fortvilte situasjoner med argumenter som «det funker for de fleste» eller «det funket for oss». Slik avfeiing og underminering av andres opplevelse knebler debatten.
Svaret fra politikere og andre er at arbeidslivet må tilrettelegge mer for amming, at leger må sykemelde mer og andre ytre og ofte feilende tiltak. Vi kan ikke se at dette ville være svaret om vi virkelig lyttet til de det gjelder.
I stedet for å lappe på konsekvensene må vi gå til årsaken til problemene: En permisjonsordning som ikke fungerer for mange.
Det er på høy tid politikere tar innover seg at investeringer i barndom gir enorm avkastning. Forskningen på området konkluderer med at samfunnet får igjen fire til ti ganger så mye som vi investerer i barndom. Aller mest får vi igjen for investeringer i første leveåret, i form av både penger og langt viktigere verdier.
I rike Norge må vi kunne ta oss råd til mer fleksible løsninger eller lengre permisjon.
Vi trenger en ordning som kommer både far, mor og aller mest spedbarnet til gode!
Kronikken er signert av: Erlend Hundstad, psykologspesialist; Gro Vatne Brean, psykologspesialist; Dr. May Lene Stevens (DPsych), psykologspesialist; Arnt Ove Engelien, psykologspesialist; Elisabeth Gerhardsen, psykologspesialist; Tobias Gustum Lindstad, psykologspesialist; Einar Aagaard Tryti, psykologspesialist; Melinda E. Henriksen, psykolog; Julia Jin Nordeide, psykolog, og Susanne Lund-Høie, psykolog.
