Kronikk

Det er nok roser nå

Rosene må legges til side og erstattes med klare og tydelige straffesanksjoner mot dem som sjikanerer de uskyldige terrorofrene.

roser utøya

Når nettrollene truer med drap og vold, og på toppen av det hele står frem med at dette faktisk er noe man mener, er det på høy tid å sette en brutal stopper for elendigheten med de maktmidlene staten faktisk råder over, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser roser som flyter forbi Utøya.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Som bistandsadvokat i Utøyasaken fikk jeg oppleve på nært hold hvordan terroristens forferdelige handlinger rammet uskyldige barn, unge, voksne og pårørende. I løpet av noen få grufulle timer etterlot terroristen seg 77 dødsofre i Oslo og på Utøya, hvorav 33 var under 18 år.

Tall fra sykehusene viser at 153 mennesker ble behandlet for skader. Hvor mange som fortsatt sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger av terroraksjonen er uklart. At mørketallene er store viser imidlertid vårens medieoppslag om unge voksne Utøyaofre, som faller mellom stolene i det offentlige hjelpeapparatet.

Sjikaner og drapstrusler

Oppi det hele har Aftenposten og VG i sommer satt et prisverdig fokus på et tiltakende onde, hvor mer eller mindre forskrudde personer sjikanerer og truer uskyldige terrorofre på det groveste i sosiale medier, som ledd i det såkalte «hatet mot Arbeiderpartiet». De forteller opprørende historier om drapstrusler og andre psykiske angrep de ikke orker å følge opp med belastende politianmeldelser.

Det er flott at samfunnet reagerer med passive midler, men fra det offentliges side må det nå være nok roser.

Aftenpostens artikkelserie har fått en rekke personer og organisasjoner til å mobilisere for nye rosetog som kollektive protester og aksjoner mot nettrollene. Det er flott at samfunnet reagerer med passive midler, men fra det offentliges side må det nå være nok roser. Det er på høy tid at samfunnet, i form av politi og påtalemyndighet, beskytter terrorofrene ved å slå hardt og brutalt ned på en kultur som har fått lov til å utvikle seg altfor lenge med de straffesanksjonene som er lett tilgjengelige i straffeloven.

Den tosidige ytringsfriheten

I Norge, som i resten av den vestlige verden, er ytringsfriheten en fundamental menneskerettighet. Den utgjør noe av ryggraden i samfunnsstrukturen vår. Man skal kunne kritisere hvem som helst for hva som helst uten å risikere forfølgelse eller straff for sine meningers mot. Så lenge ytringene formidles åpent, vil det være tilstrekkelig at overtramp og feilskjær møtes og «sanksjoneres» med motargumenter og verbale eller fysiske rosetog.

Det er på høy tid at vi slår hardt ned på en kultur som har fått lov til å utvikle seg altfor lenge.

Like viktig er det imidlertid å beskytte enkeltindivider mot misbruk av ytringsfriheten som ikke bare går ut over grensen for det akseptable, men også langt utenfor grensene for det straffbare. Når nettrollene truer andre med drap og vold, og på toppen av det hele står frem og slår seg på brystet med at dette faktisk er noe man mener, er det på høy tid å sette en brutal stopper for elendigheten med de maktmidlene staten faktisk råder over.

Loven er klar

Det er straffbart å true med ord eller handling der målet er å fremkalle alvorlig frykt. Dersom truslene er grove, kan man straffes med fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om trusselen er grov, sier lovgiver at det skal vektlegges om den er rettet mot en forsvarsløs person eller om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap. I tillegg ser man på om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Dette er heller ikke alle kriteriene som kan legges til grunn, for avgjørelsen beror på en helhetsvurdering. Trusler som fremsettes ut ifra politiske tilhørighet vil også åpenbart kunne være relevante.

Straffesanksjonene er lett tilgjengelige i straffeloven og klare til å brukes.

Nettrollenes herjing er ikke begrenset til terrorofrene fra 22. juli. En gjennomgang av de siste årenes rettspraksis viser at politi og påtalemyndighet etter hvert har slått kraftig ned på digitale trusler og sjikane mot ansatte i politi og barnevern. Utover dette ser man imidlertid at det reageres lite på trusler mot andre privatpersoner og yrkesgrupper.

Store mørketall

Oslopolitiets hatkriminalitetsgruppe er bekymret over antatt store mørketall og har bedt om å få oversendt hatmeldingene mot AUF-medlemmene for å undersøke om disse inneholder straffbare forhold som bør anmeldes. Dette er svært positivt, men vi må nå kunne forvente at Riksadvokaten følger opp Oslopolitiets initiativ. Bare slik kan vi sikre at også de øvrige politidistriktene forfølger disse med straffesanksjoner.

Man må også kunne forvente at Justisdepartementet iverksetter en omgående kartlegging av omfanget av digitale trusler og sjikane mot enkeltpersoner og yrkesgrupper som journalister, barnevernsansatte, rettsaktører, politiet og ikke minst politikere. Deretter må man planlegger konkrete og langsiktige tiltak.

Vi må forvente at Justisdepartementet kartlegger omfanget av digitale trusler.

I diktet Du må ikke sove fra 1937 manet Arnulf Øverland til kollektiv oppstand mot fascismens fremmarsj i Europa med de kjente linjene: «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!». Det er på tide at vi nå maner til det samme i forbindelse med truslene og sjikanen mot ofrene fra 22. juli og slutter rekkene om de fornærmede, gjerne med rosetog.

Fra justis- og påtalemyndighetens side må man imidlertid kunne forvente at rosene legges til side og erstattes med klare og tydelige straffesanksjoner mot dem som misbruker ytringsfriheten på det groveste og sprer om seg med ulovlige trusler om drap og vold.

Følg NRK Debatt på Facebook