Jeg er, som mange tusen andre i Trondheim, student fra østlandet. Og selv om jeg har blitt utrolig glad i Trondheim, så er det innimellom fint å se de gamle der hjemme.
I sommer herjet ekstremværet Hans. Randklev bru kollapset, Dovrebanen ble delt og det ble meldt krisetilstand. Men hvor mye tok vi denne krisen innover oss?
Unntakstilstanden har blitt normalen. Det har gått over to måneder, Dovrebanen går fortsatt ikke hele veien fra Oslo til Trondheim og mitt håp om å ta toget hjem til jul er nok nå bare en urealistisk drøm.
Til vanlig er det 800 000 passasjerer på fjerntogene mellom Oslo og Trondheim hvert år. Det fraktes gods som tilsvarer over 180 000 trailere på Dovrebanen. En tredjedel av landtransporten mellom Oslo og Trondheim går til vanlig på bane. Gods- og persontrafikken videre nordover til Bodø er også en del av det samme nettverket.
Rett etter brokollapsen ble det skrevet om hvor mye dette kostet for selskapene. Onrail meldte om en million kroner i tap per døgn, SJ om et ukentlig tap på 4,5 millioner og godstransport-selskapene har fått støtte på 120 millioner av Stortinget og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård. Nå ser vi at flyselskapene presser opp prisene. Reisen hjem til jul vil fort svi for studentøkonomien min.
Men hvordan har vi råd til å la infrastrukturen ligge med brukket rygg så lenge? Ved å ikke klare å handle viser vi både tydelig hvor sårbar vår infrastruktur er og hvor svak evne vi har til å handle raskt. Jeg og tusenvis av andre blir tvunget til å ta mye mer kronglete, dyrere og mer miljøfiendtlige reiseveier.
Flyruta mellom Oslo og Trondheim er en av de mest trafikkerte i hele Europa. Toget som gikk var ikke noe å rope mye hurra for heller, men det gikk nå hvert fall. Godstransporten er flytta over på veiene og den allerede utdaterte og pressa Rørosbanen.
At ting tar tid hvis man skal fikse ting skikkelig gir mening. Men det ser ikke ut til at denne tiden blir brukt til å faktisk oppgradere banen, skape tryggere skinner for gods, flere strekninger med dobbeltspor og et reelt reisetilbud på en av de mest flydde strekningene i hele Europa.
Disse midlertidige løsningene vi nå har fått derimot, blir raskt permanente om vi lar det gå lang nok tid.
Nå har det gått lang tid. Det er fremdeles helt usikkert hva løsningen blir og når den kommer.
Jeg vil veldig gjerne ta toget hjem til jul, men har innsett at det bare er å gi opp.
Vi har jo tydeligvis ingen hast, så kanskje neste jul, Jon-Ivar?
