NRK Meny
Kronikk

Derfor skal ikke min ettåring i barnehage

Det er våre minste som bør prioriteres når man snakker om hvordan samfunnet skal organiseres, men slik er det dessverre ikke.

Ida Larsen

Vi har takket være kontantstøtten fått muligheten til å sikre barnet vårt det vi mener er den aller beste starten på livet, skriver kronikkforfatteren (bildet). Foto: Marianne With Nor, Ljos foto.

Min ettåring skal ikke i barnehage, til det er forskningen på tidlig barnehagestart for usikker. Dere som til stadighet debatterer kontantstøtte og foreldrepermisjon glemmer det aller viktigste – barna.

Ettåringen skal være hjemme

Jeg gjør ikke dette fordi jeg ikke ønsker å jobbe, og ikke fordi jeg ønsker å snylte på samfunnet. (Og det med snylting stemmer jo uansett ikke, ettersom barnehageplassene som ellers ville blitt brukt ville gitt merutgifter på i overkant 980 millioner kroner i året, ifølge barne- og likestillingsminister Helleland).

Så hvorfor? Fordi vår lille familie har det best slik.

Men enda viktigere, fordi tilknytningsteori ikke kan fastslå at det å bli sendt i barnehagen fra 10–11 måneder er positivt for de minste. En annen ting som fortsatt er uklart er om de tar skade av det.

Det vi vet er at separasjonsangsten er på topp mellom ett og to år, og vi vet også at det stresser de minste å være i barnehagen.

Det er mange som skriker høyt, men jeg hører ikke dere skrike for de minste

Vi vet også at mange barnehager sliter med underbemanning. Det er ingen tvil om at ettåringene i de aller fleste tilfeller har det aller best sammen med sine hovedomsorgspersoner, og det er først når de runder to år at de har nytte av å gå i barnehage.

At ettåringens inntog i barnehage er noe som fortsatt diskuteres i fagfeltet må ikke glemmes eller forties.

Takk, kontantstøtte

Vi har, takket være kontantstøtten, fått muligheten til å sikre henne det vi mener er den aller beste starten på livet.

Mange som debatterer kontantstøtten velger å overse det vi vet om de minstes inntog i barnehagen når de igjen og igjen går ut mot kontantstøtten, både i likestillingens og integreringen navn.

Her kan jeg nevne likestillingsombud Hanne Bjurstrøm som i verste fall ønsket å ta fra familier permisjon. Med dette viser de som sitter med makten igjen at barnets beste ikke er det som står i fokus.

Tror de at fakta blir mindre sant fordi vi ikke snakker om det?

Hvem skal tale barnas sak?

Jeg håper at vi snart kan begynne å snakke om hva som er best for barna – de som ikke har mulighet til å snakke for seg selv, og som er avhengige av at vi gjør det riktige for dem.

Barnas beste må komme først – og prioriteres fremfor likestilling, arbeidsplassen, far, mor, inkludering, eller hva det nå enn måtte være.

Tror de at fakta blir mindre sant fordi vi ikke snakker om det?

Nå fokuset ligger på hvordan de små skal ha det aller best, i sine aller første, skjøre leveår. Først da, og bare da, skal jeg høre på dere.

Det er mange som skriker høyt, men jeg hører dere ikke skrike for hvordan samfunnet best bør organiseres for de minste, slik at mor og far føler at det å være foreldre kan kombineres med fulltidsjobb. Det er ikke våre barn som skal ta straffen for at noen mener dette ikke fungerer optimalt.

Inntil videre skal jeg bare være mamma, mitt livs viktigste jobb, frem til min lille fyller to. Minst.

Og nei, dette er ikke et spark mot fedre og mødre der ute som velger å gjøre det annerledes enn oss, men mot dem som forsøker å frata oss valget.

Følg debatten på Facebook og Twitter