Den digitale hekseprosessen

Mange foresatte, politikere og lærere later til å mene at en digital demon har slått seg ned midt i hjertet av norsk skole, og at en eksorsist bevæpnet med fargeblyanter og viskelær er redningen. Det er en like opplyst holdning som middelalderens hekseprosesser.

2023 var året vi for alvor så inntoget av kunstig intelligens i skolen, en polarisert debatt rundt digital skole og steile fronter i og utenfor lærerværelsene over det ganske land. Mange vil ha skjermene ut av skolen. Gjeninnføre penn og papir. Stenge internett.

Jeg ser helst at mine elever ikke blir fratatt sin nye digitale hverdag til fordel for fargeark og tusj. Eller friheten til å lage podkast, dokumentarfilm eller et spill for å vise sin kompetanse, i stedet for å skrive enda en banal tekst på 1500 ord i Times New Roman str. 12.

Den skriftlige oppgaven som gullstandard for å måle elevers kompetanse er død. Ikke fordi teknologikåte lærere eller tanketomme politikere har lurt kunstig intelligens og touch-skjermer inn i skolen for å undergrave det bestående, men fordi den teknologiske utviklingen i verden har gjort det nødvendig.

Vi kan mene hva vi vil om det, men vårt mandat som lærere er å ruste elevene for å møte fremtiden. Ikke å romantisere over en svunnen tid. Det digitale skiftet er kommet for å bli – og selv ser jeg flere muligheter enn problemer.

Mye av debatten omkring det digitale bunner i flere grunnleggende misforståelser. F.eks. antagelsen at digital = stillesitting. Digital = sosiale medier. Digital = slutte å lese, skrive og tenke. Dette er feil, og derfor bommer mye av kritikken mot innføringen av digitale metoder og verktøy i norsk skole.

Dersom man bruker digitale verktøy for å sitte stille og konsumere innhold, surfe på sosiale medier eller la KI-teknologi ukritisk produsere innhold man så presenterer som sitt – da er vi litt ute å kjøre. Men digitaliseringen av skolen bør ikke gjøres på denne måten.

De digitale hjelpemidlene er verktøy, og skal brukes på måter som gir pedagogisk og didaktisk nytteverdi. Man leser ikke romaner på skjerm – det gjør man på papir. Men man lager heller ikke dokumentarfilm med en krittavle – det gjør man med 4K-kamera, mygg med Bluetooth og en kraftig maskin med Adobe Premiere Pro, veiledet av lærere som vet hvordan det gjøres.

Innføring av digitale virkemidler betyr ikke at vi skal slutte å lese. Det betyr imidlertid at den snevre «jeg-skriver-derfor-tenker-og-forstår-jeg» måten å vurdere elevers kompetanse på er en saga blott.

Det å se muligheter med nye verktøy betyr ikke at man er blind for slagsidene. Nye metoder fører til både gevinst og tap.

Jeg bruker spikerpistol når jeg monterer lister, og elektrisk drill for å feste skruer. Det går raskere og gir bedre resultat. Slagsiden er tap av motoriske ferdigheter og øye-hånd-koordinasjon. Jeg vurderer det dit hen at det er det verdt.

Vi må vurdere hva gevinsten av nye metoder kan være, samt hva vi står i fare for å tape.

Digitale verktøy som utfordrer dagens skolehverdag er et velkomment friskt pust. Ikke fordi det ikke kan føre til problemer på lang sikt, men fordi det kan tvinge frem en overmoden og grunnleggende endring av hva skole kan være.

Våre elever skal lære å kjenne seg selv og samfunnet de lever i, de skal øve seg på nytenkning og samarbeid, og de skal rustes til å møte de utfordringer vi antar de vil møte senere i livet.

I stedet viderefører vi et utdatert system hvor et stort antall elever ikke vet hva de gjør, hvorfor de gjør det eller hva de skal bruke det til. Elever er demotiverte. De føler på en manglende relevans. Skolesystemet som aldri har fungert optimalt, og ekskluderer store deler av elevmassen fra å føle mestring og mening, er en hellig ku vi ikke tør rokke ved.

God digitalisering kan og bør være et paradigmeskifte. Digitale hjelpemidler skal få elevene opp fra stolen. Ut av klasserommet. De skal produsere, ikke konsumere. De skal være i prosess, ikke testes av et rigid prøvesystem. Flere og rikere opplevelser i et mer variert miljø.

Ut i skogen og opp i trærne, med kamera i hånda og GPS på mobilen. Inn i podkaststudio for å lese inn lydbøker eller debattere politikk. Opp i skolens skaperverksted for å lage et brettspill om den industrielle revolusjon.

For å gjøre håndverket vårt må lærere og elever ha tilgang til hele verktøykassa. Oppi den skal det være KI, podkaststudio, touchskjermer, GPS-enheter, og all verdens programvare.

Ja, og så bøker, da.